Langveien

Her kommer historien ifra mitt virkelige liv ifra 1965 og frem i mot 2012.  Denne historie kommer det til å ta veldig lang tid til å fullføre.  Det blir muligens i korte trekk mitt uvitende liv om Skaperverk som var ifra 1965 til 2004 i mot 2005, det var da æ begynte å oppdage noe men visste ikke hundre prosent hva det var enno.  Skaperverks historien starter der æ møtte igjen Min Romio Fader Jord dette livet, høsten 2004.  Langveien er en møysommelig kamp for menneskeheta, Unniversets mest perverse liv.  Men æ regner med for at æ skulle overleve det så kom mæ imøte fikk æ oppdage hvordan livet ville bli i Kjærlighets rus i alle hus.  Av di mange hundre tusen Skaperverks meldinger som æ har sendt har æ nesten overhodet ikke skrevet noe om ondt som æ bekjempet med så det blir æ nøyd til å huske her, å det blir ikke enkelt da æ har en meget god evne til å legge alt ondt bak mæ å se fremover.  Så når æ starter på Skaperverks historien blir det bare en brøk del av ondt æ kan igjen fortelle og det finns ingen andre som enno veit hva det virkelige ondt er.  Meget meget kort forklart, Sataner, Sataner og atter Sataner i  svarte/gråe slimåler og ild grusom ondet i et digert hvitt flak som danner seg i en ål idet det stuper inn i min munn.  Som æ måtta kjempe i mot å legg det godt i mæ.  En slim ål gir mæ fire hundre og seksti fem milliarder ondte stemmer i skallen min.  Men dette kommer vi tilbake til.  Så her kommer historien om mitt lange liv, LANGVEIEN........................................Med selvfølgelig Kjærlighets rus i alle hus innblandet under Skaperverks historien. 🙂🙂🙂 Noe av det som blir skrevet her er også på en akkurat der å da.  Da æ har skrevet en kladd for hendelser som skjedde i mellom mæ og Min Romio Fader Jord og  tiden akkurat der å da ifra 30 oktober 2008 og om hendelser ifra mitt tidligere liv her på jorden i normal livet.  Æ skrev i noen måneder nesten hver eneste dag da, og hadde Bodil Narren i rundt mæ nesten hele tiden daglig, så æ regner med at det blir en del innslag av det også.  Ja det blir litt av et arbeid å få til dette greiene her, å værre blir det vel når æ må på politi stasjonen å få utskrift på ca hundre tusen meldinger når narkosjefen har fått sikret alle æ har pr dags dato august 2014.  Ja æ trenger noen av di for å skrive Langveien.  Æ må nå iallefall si at æ ska betale for papir og blekk.  Han vrir vel litt på seg narkosjefen Knut Fugelsnes når æ kommer å ber om utskrift av mine meldinger.  Ja for det er æ nøyd til å ha.  Og han må fortsatt ha di sikret fordi en gang i fremtiden ska det også gis ut meldings bøker.  Ja nesten hver eneste melding er på et halvt a 4 ark.  Spør mæ fan ikke om hvordan æ ska få det tttttt.  Men det blir vel på et vis.  Mest sansynligvis jordens største oppgave for et enkelt menneske.  Har ti mann studert all verdens musikk i hundre og tjue fem år har di kunna oppdaget Skaperverket.  Men det har blitt fulltids jobb.  Æ får vel prøve å komme igang med helvete da, som blir min hoved oppgave her, Langveien.  Æ kommer til og nummerere under veis her så det blir enklere til å finne tilbake til.

                    LANGVEIEN

 Jeg kom til verden den 12 februar 1965 ved Kristiansunds sykehus klokken 01.29 om natten.  Uviten til hva som ville bli min livs oppgave.  Jeg husker ingen ting av mine tre fire første leve år, unntatt når mamma skulle klippe mæ.  Ja da stakk æ av fordi når hun klippet mæ var det som hun satte en komme opp på mitt hode å klippet etter den, det var iallefall slik det føltes.  Æ hadde to søstre Solveig som var minst og Cilla som hun ble kalt, men hennes egentlige navn er Cecilie.  Solveig ble kalt for Sola når ho var lita.  Cilla og Sola brukte å leke med dukker, men æ fikk aldri være med på det.  Vi alle tre brukte briller, Cilla skjev horn hinne, Sola husker æ ikke og mæ sjøl som var overlangsynt. Ja hele sju og fem og en halv pluss på hvert sitt øye.  Mamma hadde det store strev med våres briller fordi vi kastet dem ifra oss over alt vi var.  Hun pleide å reise til Molde til øyen legen med oss et par ganger i året og det var som en hel Amerika reise på den tiden, det gikk med en heil dag.  Mine barne år på Nordlandet  der vi bodde som små varte i seks år.  Men før vi flyttet til Omsundet skjedde det noen ting som skulle få en stor betydnig for mitt liv.  

Nummer 2 

Som fem og halvt åring var æ ute på bergene i mellom vårt hus og ungdoms skolen da det skjedde noe som holdt på å skremme livet av mæ.  En diger svart sky dukket opp over mæ som den var kommet ifra intet, den mørk la alt i rundt mæ.  Æ ble livende redd å sprang så fort æ kunne hjem til mamma og spurte henne hva det var, men selvfølgelig kunne hun ikke svare på det.  Det skulle ta mæ et langt liv før æ fikk informasjonen om hva dette var og den kom ut av mæ sjøl.  Det var ho Olise Forbannelsen som la sin siste forbannelse over mæ og hele Unniverset inkludert jorden vår.  Men ifra den dagen bygde Olise Forbannelsen sten for sten med ondt i mot mæ ut blandt folket vårt som æ har gått uviten til.  Det første ondet æ skulle møte på min vei var at noen gutter i nabolaget hadde gravet en grav til mæ å den la di mæ nedi og viftet med en rusten kniv over mitt ansikt.  Husk æ var enno ikke fylt seks år.  Hvordan æ kom mæ derifra er mæ en gåte, har iallefall vært det inn til akkurat nå.  Men akkurat nå kan æ erindre at en mann kom ut på trappen og guttene sprang sin vei.  Dette var ikke langt hjemmende ifra og mannen som kom ut kjente æ.  Det er bygd hus på det stedet i dag.   Enda flere og ekle opplevelser skulle det bli før æ flyttet inn til Omsundet.  Det var jul på Nordlandet og onkel Ove kom over med en stor pakke til oss, tror det var mamma og pappa som hadde kjøpt den til oss.  Vi skulle få vårt største ønske oppfylt næmmelig et levende vesen, en liten undulat.  Den ble ganske tam og ble midt punktet i våres liv og vi alle ble meget glade for den.  Når mamma la puslespill var den med der og hakket i brikkene.  Men gleden skulle ikke vare lenge.  En dag den var ute å fløy rundt omkring var det noen som ropte at vi måtte ha igjen kjøkken døra fordi kjøkkenviduet stod åpen og idet døra gikk igjen kom våres undulat i mellom døra og dørkarmen og der endte våres undulat sine dager.  Det ble en stor sorg for oss alle og den plagdes æ med veldig lenge. En dag var vi oppe på noen andre berg i små skogen søsteren min Sola, to gutter og æ.  Og tidlig ska vi krøkes, guttene stod å lekte med tissene sin da den ene fikk mæ til å suge på den.  Sola lovte å ikke å si noe til mamma, men Sola dro før mæ hjem og når æ kom hjem og møtte mamma i døra ba hun mæ øyeblikkelig å gå å vaske munnen min.  For dette bar æ en stor skam i en uendelig lang tid fremover i tid.  Utenfor huset vårt i Kvernberg gata hadde vi en diger gress slette som var i mellom oss og blokka som æ bodde i i store deler av min rustid ved løsing av Skaperverket.  Æ var ute å lekte der sammens med en nabo gutt, han hadde med fyrstikker og begynte å tenne i gresset uten at æ prøvde å stoppe han.  Det ble stor brann der flammene spredte seg som et olja lyn og brann bilene kom og måtte slukke brannen.  For dette fikk æ en stor med skylds følelse av så dette var også noe som gnag mæ rett før vi flyttet til Omsundet våren det året æ hadde fylt seks år. Mamma og pappa hadde bygd nytt hus på Frei i Omsundet og vi gledet oss mye til å flytte inn dit, stor eiendom var det også.  Mamma elsket å jobbe i hagen og vi fikk laget oss egen nepe og gurot åker.  Nye venner fikk æ også.  Toril, randi som i dag er død desverre, Rolf, Arnt, Ove og Alf som også er død i dag og Roger da. Det var vi som vanket mest sammens som skulle vare langt inn i voksen alder. I dag har æ kun kontakt med Torild, men ikke så mye da fordi hun drikker en del da.  Hun er koselig og trivelig når vi er sammens.  En liten stund etter at vi hadde flyttet var æ tilbake på Nordlandet for å besøke en venn der.  Æ var ute å gikk mæ en tur og kom på enden av blokka da æ møtte Mia.  Hun skulle sette den aller første måtta må på mæ.  Grusomt jævlig men måtta.  Noen hadde drette ute i steinene der og Mia tok bærsj på sin peke finger og sa til mæ at æ måtta spis det.  Æ visst at det var bæsj så jo det med egne øyne når hun tok det opp, men Mia sa det var sjokolade.  Selv om æ visste godt hva det var kom det også en stor måtta må inni mæ at æ var nøyd til å spise det.  Dette var også æ fikk bære en stor skam inni mæ for.  Om æ har fortalt det til noen veit æ ikke. Det er ikke slik verden ska være at Mia kunne gjøre noe sånt å være så ond er bare beviset på at ondt regjærer å hun er den dag i dag enno ufin til tross for at æ ikke har gjort henne noe, men pie 378 har såtte henne litt på plass så siste gangen æ møtte henne var hun litt vennlig.  Å æ som i dag er her for siste gang å går for Kjærlighets rus i alle hus ja ja det sklir sagte men sikkert fremover. Det blir litt ifra 2014 her å hvor mitt endelige mål har startet og som frelseren er æ på vei i mot mitt store mål som ligger en ti femten år frem i tid.  Som liten og som stor kalte æ mæ sjøl for pappas gutt, æ likte å være sammens med gutter og æ var også tilbake på Nordlandet og ordnet en stein øks til en gutt i nabolaget. Når æ var kommet godt til rette inne i Omsundet hadde æ mye glede av mine nye venner.  Vi gjorde mye koselig sammens, vi lekte bom på bokse, spilte fotball, gikk på ski, spilte poker, fisket i bekken og på sjøen, i fjøset ute i Vika, lekte oss i hersjene om sommeren og satt også i høy lassene når vi var med og høstet inn høyet, hytte bygging over alt men det endte nesten alltid med en katastofe for di ble som oftes revet og til og med brant ned ved akkurat ferdig stilt, potet opp taking om høsten, var også mye inne på Kvalvik fort hvor det er bunkerser og tunenneler ifra krigens dager som tyskerene bygde opp og mye mere.  Æ var kommet til landet.  Æ var helt vill etter fisking og kunne holde på hele dagen, ja av og til måtte Toril og Randi bli med mæ til sjøen for fisking før æ ble med å lekte noe annet.  Fisking ble mitt livs hobby og rekrasjon ingen ting annet har gidd mæ så mye og fred og avkobling som det.  Hver sommer ifra æ var seks år dro vi til Surnadal hvor det er lakse fiske i elv på camping hver sommer.  Pappa er en skikkelig lakse fisker og er fortsatt det nå som sytti sju åring.  Æ beundrer mamma for at hun orket dette, vi bodde di første årene i hustelt og som oftes stri rengnet det inne i Surnadal.  Med tre små barn som ble søkk våte og skittne og med kun parafin ovn som varme, vaske masikn var det heller ikke der. Men æ stor koste mæ i Surnadal og var ikke mere enn seks år da æ for første gang lånte pappas fiske støvler vaderene og gikk til elven og fiket kreer små lakse unger.  Ellers var det mye små fugler der og di bygde reier over alt og æ samlet fugle egg som æ tok med hjem til guttene i Omsundet.  Det var en svenk jente inni der som pleide å komme hver eneste sommer, hun hette Lise Lotte.  En dag hadde hun kjøpt seg tyggis med flott Donald Duck papir på.  Hun var så stolt over det.  Hun skulle vise mæ det, men hva som gikk av vet æ ikke men æ rev Donald Duck papiret hennes i stykker og det er det mest hjerte skjærende æ har gjort  i mot noen i mitt liv. Hun gråt sånn at det gjorde virkelig ondt og pappa kjeftet har på mæ og æ ble helt ifra mæ.  Nå i dag tror æ aldri pappa har vært mere sinnet på mæ som den gangen der.  Æ husker det som det var i går Lise Lottes sorg.  Jeg har vel da gjort verre ting i mitt liv da ved at æ ikke var som æ skulla ska å såre mine barn ved at æ ramla ut på her i livet.  Men elva ble mitt paradis helt til æ ble tretti seks år.  Samtidlig med å være pappas gutt.  Når vi skulle dra hjem i fra Surnadal, noe vi gjorde sånn ca hver fjortende dag for da måtte vi hjem for å vaske klær og stelle hage og klippe plen. Gledet æ mæ stort til å komme hjem og se hvordan det hadde vokst i hagen vår og på leting etter min katt Trulte som pleide og få kattunger når vi var på ferie.  Bestemor var den som passet på ho og matet ho mens vi var borte. Trulte lå alltid sammens med mæ om kveldene, ho kunne komme inn i stua og mase på mæ om kveldene om vi ikke skulle legge oss snart.  Etter ti år en dag forsvant ho bare og ble borte for alltid.  Denne sorgen fikk æ bære på i mange år.  Men enda mens hun levde fikk æ mæ også en bror Scott vår Gordon setter hund, kan meget godt huske den dagen den kom til vårt hjem.  Den kom med fly ifra Tromsø en by i nord Norge.  I en diger kasse på flyplassen lå han innerst i et hjørne, sola måtte krype inn å hente han ut.  Vel hjemme ble det en liten sorg Trulte ble meget sjalu og stod utenfor vårt kjøkkenvindu og maujet.  Men det gikk da seg til da, men ho var og ble sjefen i huset vårt.  Scott måtte alltid vente til ho var ferdig spist. Som med trulte elsket æ også Scott over alt her på jord.  Æ ble utrolig glad i dyr.

Nummer 3

På en akkurat der å da i oktober 2008. Gjør æ ikke skaene mine for Kjærlighets rus i alle hus så får æ det ikke til i fremtiden.  Det har vært et jævla trøkk på mæ hele tiden, nøyd nøyd og nøyd.  I helga ska Bodil Narren og æ til Trondhjem å besøke sønnen henne og treffe Min Romio.  Har holdt av en smell anfetamin til ho så æ er sikker på at hun blir med.  Ja for vi anfetamin bruker som er avhengig av det klarer sjelden å få utført noe som helst før vi har fått trøkt i oss en smell.  Det er hun som har avtale med Min Romio denne gangen så æ er fullstendig av hengig av hun til denne helgen.  I nesten et år har æ nesten hver eneste dag slitt med at æ er nøyd til å si noe til Min Romio øye for øye.  Men den morgenen vi to skulle dra og æ var på vei inn til Bodil Narren stod en ild sint huseier på hennes dør og skulle ha sin hus leie.  Hun åpnet ikke for han og sønnen til Bodil skulle plutselig her til Kristiansund og Min Romio måtte til Mo i Rana.  Så alt skar seg til den planlagte turen. Æ ringte Min Romio noen dager senere og hørte om æ kunne få treffe han alikevel fordi æ måtta si det æ skulle si. Han var meget mye informert om at æ var nøyd til å si han noe.  Endelig var det greit for han og vi avtalte at vi skulle møtes på kjøpe sentret City cyd i Trondhjem. Turen til Trondhjem er ca sytten mil.  På turen dit skjedde det også noen forskjellige ting.  På vei i mot Halsa ferga som æ måtte ta over fjorden ringte æ Bodil Narren, mest trolig har hun det kalle navnet på grunn av at hun alltid har sett så utrolig uskyldig ut, men har snakket med en ekstrem kløvd tunge.  Fin i trynet til alle, men det er kun æ i Skaperverket som kaller henne Narren da.  Ho likte ikke at æ kalte henne det og di andre i rundt mæ var enige. Ho har sagt til mæ at di døde kommer sigende tilbake, at min sønn Roy Sverre var for god til å forlate jorden når han døde og at han enda finnes her et sted på jorden levende, at æ vil få Min Romio tilbake og at hun aldri har sett han før så forelsket som han var i meg.  For første gang så lenge ho har kjent han så betrodde han seg til ho om hvor fantastisk vi to hadde det sammens og til og med intimt.  Han var helt overlykkelig sa ho og akkurat der tror æ henne.  Ja i Kjærlighets rus i alle hus ska dette SKJE.  Og Bodil Narren sa også at Roy Sverres grav vil bli gravd opp om mange år og det blir oppdaget at den er tom Datoen for at Roy Sverre ska kotilbake og hjem hadde Bodil Narren og æ to datoer for æ husker muligens ikke helt riktig dager det var men tror det var den to og tjuende og fem og tjuende april 2017.  Svindleren min Uskikkelig dronning sa også at Roy Sverre var på vei tilbake så æ måtta dra hjem til pappa og hent klærne hans, men akkurat når æ hadde fått fylt opp min bil med hans klær ringte hun å sa han kom senere.  Til pappa sa æ bare at æ var der for å rydde opp i noe av Roy Sverres ting. Ved hans døds fall var æ å besitigheten han på lik huset og så i mot hans lukkede øyne fikk æ se et lite lyse blått glimt i ytter kanten av hans høyre øyne, det fortalte mæ at han var i livet alikevel.  Selv i hans begravelse hadde æ lyst til å se nede i hans kiste om han virkelig lå der, men æ fant ut at slikt gjør ikke en mor i kirken.  Akkurat nå i skrivende stund tenker æ fan at æ ikke ble igjen på grav stedet og oppa nedi grava når æ hadde blitt aleine, men hvordan fan skulle æ ha fått opp lokket når æ har sittet oppå kisten.  Det har ikke gått alikevel.  Bare til informasjon Roy Sverre døde den tjuende mars 2007 muligens drept uoppklart sak som ikke er blitt etterforsket annet enn at det ble sagt overdose på morfin noe han ikke brukte æ har i dag bedt politiet om di kan etterforske saken som mulig drap.  Da æ mener æ har gode beviser på det som det står beskrevet om under Min bekjempelse i Sann historie 2. Det må da være noe i det når vi er tre mennesker som overhodet ikke har noen gude tro sier at døde kommer tilbake straks. Ringte Bodil vil ikke kalle henne Narren mere her i 2014, og til henne sang æ sangen Myskjy lys og myskjy varme tro håp det ska du få med og mye mere i min egen versjon.  Bodil fortalte at hun fikk tårene i øynene da æ sang for henne og hun visste godt at æ var på vei til Min Romio. Vel over med fergen og på vei inn til Valsefjorden står en haiker i gata, det er Pling Jesus barnet som æ kaller han. Det var hel i begynnelsen av min oppdagelse av Skaperverket at æ ga han navnet Jesus barnet, narkoman han og men går også en del på alternativ medisiner dolkontin.  Mulig det Roy Sverre døde av.  Æ kjørte forbi han fordi æ tenkte der fikk han straffen sin æ ville ikke ha han med til Trondhjem, ja for det var dit han pleide å reise for å kjøpe dop.  Grunnen til at æ ikke ville ha han med var.  Tidlig på våren 2006 da æ bodde på hybelen i blokka og Roy Sverre var hos mæ og Pling Jesus barnet satt inne hos Forbannelsen Olise ble han dritt sur på mæ fordi æ prioriterte Roy Sverre ifremfor han.  Æ har før denne dag alltid brukt å tatt mæ av Pling Jesus barnet når han var i byen, men ikke denne dag og det skulle få alvorlige konsenkvenser.  Etter at Roy Sverre var dratt kom han inn til mæ på min hybel og var olm han forlangte at han skulle ha min anfetamin som vi også kaller makka og min hasj, hasj er noe æ meget, meget sjelden var i bisittelse av.  Æ ga han det men beholdt litt makka igjen sjøl.  Men dette var ikke nok for han han fløy på mæ så mine nye briller til tre tusen fem hundre datt i golvet og di tråkket han sund.  Æ hadde nok med å passe på min rygg så den ikke skulle bli skadet, fordi den tidliger hadde blitt opperet, så alt æ gjorde var å prøve å dekke mæ.  Han dæljet også en cola boks i bordet så brus spruten stod i taket før han gikk.  Alt dette på grunn av at æ valgte min sønn den dagen.  Og Pling Jesusus barnet som alltid har sagt til mæ at barna våres kommer først.  Å kjøre forbi han til Trondhjem føltes for mæ at æ ga han straff.  Og det er den første og eneste æ har gitt straff til noe som har gjort mæ ondt unntatt at æ klep Silje i armen en gang i 2005 da hun sa til mæ at æ ikke skulle bry mæ om Min Romio.  Turen til Trondhjem gikk radig og fort æ hadde selskap av alle mine stemmer i skallen som i grunnen var gode med di ville at når æ var på retur ifra Trondhjem ønsket di at æ skulle dra innom Ålesund før hjem reise å.  Men akkurat den klarte æ å styre unna, men fy fan di har fått mæ til å gjøre mange ting og sagt mye, men æ har aldri utført noe ondt untatt at æ sa til en politi mann en gang når han tok mæ med til tvangs innleggelse at æ dømmer dæ til å bli lam ifra halsen å ned. 🙂🙂🙂 Han reagerte på den di gitt. 🙂 Vel fremme på City syd sin parkerings plass møter æ Min Kjære Romio som vanlig tar han omkring mæ og gir mæ et kyss på kinnet. 🙂 Det første æ sa til han var at æ ville at vi skulle prate sammens en del før vi gikk til min bil for at æ skulle si det æ måtta si.  Æ ville at han skulle se at æ var helt normal på forhånd som æ sa til Min Romio som æ også her kommer til tider å bare kalle Faderen.  Han var smilende som alltid når æ pleide å møte han og med det sjarmerte han mæ i senk med. 🙂🙂🙂 Etter en god stund gikk vi til min bil for at æ skulle få si det æ abselutt måtte.  Men desverre kan æ ikke huske hva som ble sagt den gangen untatt at Min Romio måtte igjenta etter mæ det som ble sagt og at æ sa æ Min Romio er Romio den aller første og største og ei lang lang regle etter det.  Og æ snakket og snakket om Skaperverket og paradiset der og Min Romio sa ja, ja, ja, ja og mange flere jaer, til slutt så visste han ikke lengre hva han sa ja til.  Men det heile dreide seg om at æ skulle ha han tilbake for alltid.  Når vi var ferdige med denne samtale måtte Min Romio tilbake på jobb, noe han hadde sagt på forhånd at han hadde ikke mulighet for å være bort ifra jobben sin.  På den tiden jobbet han en sytten atten timer om dagen.  Så vi tok forvel med hverandre og han gikk til sin bil.  Men han klarte ikke å kjøre og ringte mæ og spurte om vi skulle ta inn på motell. 🙂 Vi gjorde så og vi hadde det fantastisk sammens i noen timer.  Ja Faderen måtta da jo tilbake på jobb, han mente æ skulle bli igjen på motellet for å hvile mæ før æ tok fatt på hjem turen, noe æ ikke hadde lyst til.  Men Faderen skulle ha seg en dusj før han dro tilbake til jobb.  Ja en gang i Langveien hvor vi bodde i en leilighet i 2005 ut talte han en gang at han ville heller stå tolv år i dusjen enn så stoppet han der.  I dag spurte æ han hva han egentlig mente med det, men desverre kunne han ikke huske det og det er nesten det eneste ikke enno har fått helt løsningen på enno.  Men han pleier å dusj jævlig ofte og gjerne flere ganger om dagen.  Da han kom ut ifra dusjen var det æ gjorde det, æ lå opp i en stol med fotene sprikende til vers å sa til Min Romio ser du lille tissen min her, han så å gliste fælt.  Han har et skarp syn ut av ville helvete. 🙂🙂🙂 Alltid når æ dro ifra han fikk æ et alvorlig savn etter han.  Verken han eller æ hadde noen særlig nesten overhodet ikke noen kontakt med det andre kjønn for kos.  Han kun en gang på seks år.  Men da skjønte han ikke så mye av det fortalte han mæ. Æ var virkelig lei mæ når æ kom hjem og gikk opp til naboen og fikk et par drammer.  

Nummer 4  

Det er den 9 oktober 2008.  I dag er æ på en sprekk igjen.  Kjøpte mæ en femmer anfetamin i dag til eget bruk og til Bodil.  En femmer er fem gram som igjen kan deles opp i ca tjue smeller.  Håper at det ikke skjer mere at æ kjøper mere dop.  For ska æ ha jorden fri for anfetamin innen 2014 kan æ ikke kjøpe mere dop og bruke mere.  Før denne femmeren kunne æ ha fått jorden fri for anfetamin innen 2013 så nå får æ se hvordan det går hvis æ ikke gjør det æ er nøyd til.  Så det er ikke enkel å være bare bare mæ æ må og må.  Æ har røyke stopp hver eneste dag denne måned ifra klokken ti til tolv.  Æ kjemper men klarer det.  Er kommet over halveis nå.  Men at det kunne ha vært slutt på anfetaminen her tidliger er ikke helt sikkert da æ i senere tid har måtta tatt imot ondt ifra en eksistens æ aldri før har vært i.  Som er beskrevet litt på slutten i sann historie 1.

Nummer 5 

Fremdeles den 9 oktober 2008.  Det er fars dag i dag og æ har funnet på en ny skapelse som æ har gitt Faderen i fars dags gave i via en tekst melding.  Æ sendte inn til patentstyret i går via mail om ønske om skjema for å søke patent men æ stoler ikke helt på systemet så i dag skrev æ et lite brev til di også om at æ ønsket informasjon om hvordan æ skulle søke patent på min lille oppfinnelse av en skapelse.Så noe skjer det her hver eneste dag, værst er det at det går utover menneskeheta hvis æ ikke gjør det æ er nøyd til å gjøre.  Hvordan æ kan si noe sånt ska igjennom denne bok la dere få innsyn til iallefalle prøve å forklare hvordan.  Æ har både stemmer i hodet, magen å i fingrene om æ vil det å.

Nummer 6  

Her kommer min lille oppfinnelse som passer perfekt til en fars dag. 🙂🙂🙂 Æ finner desverre ikke tilbake til min oppfinnelse i mine enorme store papir bunker.  Men patentstyret krevde flere ting en selve oppfinnelsen og at æ redegjorde for alt det i rudt det.  Som salg sted pakkningen skapelsen skulle være inni og muligens noe til.  Så her kommer min lille oppfinnelse etter husk.  Det ska finnes muligens på en av mine mange hundre tusens vis av Skaperverks meldinger.  Men det vil nok ta sin tid før æ får gått igjennom di.  Ereksjons strikk.  10 cetimemter lange strikk ca 3 centimeter bred i farge rike farger i en gave pakkning på fem stykk med plast front hvor di vistes fint på rekke å rad.  Låse mekanismen var når di hadde den rundt penis så skulle di slå en blå knute på.  Et tips var at etter endt bruk var det lurt på forhånd å ha en saks i nærheten, så di kunne få den av igjen.  Den skulle selges i alle dagligvare butikker hengende ved kassen en plass.  Og prisen skulle kun være 29.90.  Men æ fikk ingen patent på dette enda æ betalt inn 900 kroner for godkjenning.   Grunnen til avslaget var at æ manglet låse mekanisme på min oppfinnelse.  Det stemte jo ikke æ hadde jo en blå knute og det er da en låse mekanisme.  Æ klaget til patentstyret men det kom æ ingen vei med.  Så der er det gjort en grov feil i mot mæ av det offentlige.  Dette er kansje noe som må tas opp igjen en gang i fremtiden.    

Nummer 7  

Æ har alltid sagt at min barndom var fin, mine foreldre var veldig snille.  Og i en periode etter at vi var flyttet inn til Omsundet var æ ofte på besøk til mormor og morfar i byen og der koste æ mæ.  Æ var med mormor på vasking om morgenen klokken seks i kino hallen og der fant æ godterier som folk hadde mistet i mørket der.  Og ellers brukte æ være med henne på bingo om ettermiddagen.  Mormor var en skikkelig husmor og hadde alltid middagen ferdig til klokken tolv om dagene og flere ganger i uka pleide hun å steike vafler til kaffen også til å ha med på bingo.  Di beste vafflene æ har smakt.  Morfar var æ av og til med ut å gikk tur.  Det pleide også være tivoli nede i Vågen rett nedfor mormor og dem.  Og dit dro æ da det var mulighet for det.  Men æ gjorde noe æ ikke skulla ha gjort i mot dem, næmmelig å stjal små penger i lommene deres.  For på tivoli var det en automat æ var helt hekta på, en sånn en med klo på og premiene var en eske sigaretter hvis man klarte å fange den.  Æ ønsket sånn å få tak i en slik så æ kunne ta den med hjem til onkel Tor for å glede han.  Han er sønnen til mormor og morfar.  Dette var noe æ måtte rette opp her i voksen alder så for bare noe dager siden.  Æ måtta avlegge onkel Tor et besøk.  Æ kjøpte med mæ roser og dro til onkel Tor æ grudde mæ jævlig til det men æ måtta må for Skaperverket, men ska`så ska`n og da må det bare igjennomføres.  Nøyd.  Det var flere år siden sist æ hadde vært der og mormor og morfar var døde for lenge siden.  Æ kjørte bil til onkel Tor og parkerte og gikk inn i forgangen da æ hørte han rope ifra kjelleren om hvem som var der.  Unni her æ har noe æ må si dæ.  Han kom opp å æ fikk gitt han rosene, men han beklaget at han hadde det travelt og at han straks skulle ut å hente dama si på jobb.  Æ ble med han inn og fikk se hvordan di hadde det der og siden ned til kjelleren hvor han malte.  Det var da æ fikk sagt det æ måtta.  Æ sa til onkel Tor æ vil bare si unnskyld for at æ stjal små penger ifra mormor og morfar når æ var lita pie.  Det veit æ ikke noe om sa han og å det er ikke noe å bry seg om nå sa han.  Ja men det er bare dæ æ kan si det til nå.  Så det ble godkjent.  Etter det pratet vi litt om både løst og fast før han måtte dra.  Det var godt å få det overstått, hadde jo gruet mæ i flere dager for dette.  Når æ lever et slik liv æ nå lever så må æ og må æ med mange slags ting.

Nummer 8 

Røyking starta æ rå tidlig med allerede på Nordlandet når æ bare var seks år tok æ min aller første trekk.  Debuterte også meget tidlig med alkohol allerede i tredje klasse hvor Torild og æ drakk oss fulle.  Fotografen en lang slyre av en mann fikk kjøpe brennvin på polet i bare en alder av seksten år og han kjøpe en halv flaske wisky til oss.  Fotografen en for øvrig en som har vært med meget mye i Skaperverkets oppgang i flere år.  Han står blandt annet som hoved mann for filming i filmen Skapelsens viter og tegning for forsiden på boken Skaperverket rett opp og ned som det e` med flere tegninger inni.  Her nå i oktober 2009 tok æ en smell til og fikk utsåtte jorden med et år til med at det blir fritt for anfetamin. Så her må æ og må æ fikk æ oppdage i dag. Tar æ en smell til etter denne måned får æ utsåtte jorda for å bli anfetamin fritt ikke før i år 2020.  I skrivende stund i august 2014 er æ såsi total avholdene, kun et lite glass baileys hver tredje uke. Så æ må bare slutte etter æ begynte å prøve det for allerede for åtte år tilbake i tid og di siste fem årene på fulltid med misbruk unntatt sju måneder fri i 2005 og 2006.  Da venta æ på rette sorten skulle komme Ismakka.  Men hvordan æ ska klare å slutte veit æ ikke, men må man så må man.  Så æ får iallefall prøve har jo lyst til å se bevisene mine selv i Skaperverket å.  Så her blir æ nøyd til begge deler både røyk og dop.  Æ får svar i mæ sjøl etter hvert som æ gjør.  Menneskeheta hviler på mine skuldre.

Nummer 9

Før æ forlater min barndoms tid må æ tilføye det at når vi jentene skulle velge oss kjæreste så var æ alltid bakerst i køen å måtte velge en av di som stod igjen.  I ungdomstiden gjorde vi mange rampe streker også noen alvorlige som å sprenge dynamitt i fjæra, noen av guttene brøt seg inn på bygdas mat butikk og stjal godterier og vi knyttet trå over veien så bilene måtte brå stoppe.  Vi hang på bussene på vinteres tid, hadde sytrå på vinduene til folk og gjemte oss over veien bak en stein og gnikket med en våt klut på sytråen så det ulte inne i stua.  Satte melke kartonger på dørhånd taket å ringte på og stakk av, melke kartongene stjal vi fra en dame Ester som hadde melke kasse bortved veien.  Butikken vår pleide å kjøre ut melk flere dager i uken.  Vi gjengen var også på slang i bær hagene om sommeren og høsten, bestemors hage gikk det værst utover.  En gang var æ å stjal pærer hos nabo dama og pappa oppdaget det og æ måtta gå å levere det tilbake og be om unnskyldning.  Det var ikke helt godt for mæ da æ skjemtes som en  jævel.  Når pappa og mamma var ute kom gjengen hjem til mæ, di brukte å følge med når di dro ut og vi stjal hjemmebrent og fylte etter flaskene med vann.  Pappa må da ha oppdaget det men æ hørte han aldri si noe om det.  Ellers så stjal æ små penger ifra mamma å pappa også æ måtta ha noe å gi.  Men stort sett i mitt voksne liv har æ vært helt ærlig selv i blant hele min tid som narkoman unntatt da æ stjal en ligther ifra Nina og ga til Min Romio.  Dette gjorde æ fordi hun aldri betalte mæ det hun skulla ska.  Resten av misbrukerene av di fleste har ikke sett på forskjellen om hva som er mitt eller ditt, så æ har nok vært den ærligste og snilleste av alle har aldri utført noe ondt i mitt narko liv.  Men æ har da ikke hatt loven på min side da æ også har vært en som har omsåtte anfetamin.  Men for di aller fleste som ikke har hatt penger så har di fått dop alikevel.

Nummer 10  

 Her den 15  august 2014 koster det mæ veldig mye å skrive her æ er nøyd nøyd og nøyd.  Det er tid krevende og æ må huske mye selv om æ har skriften ifra 2008 og den må æ æ også lese litt fremover i for at dette oppsettet ska bli så nogen lunde rett i rette rekke følge.  Må ha to timers skriving her hver eneste dag, men i dag har æ jobbet i flere timer for å få til en og en halv times skriving.  Æ blir nøyd til fremmover i tid å se på dette som min aller viktigste jobb.  Det å skriv er med på å bygge Paradiset som stein for stein en og en bokstav i gangen og æ skriver bare med peke fingrene.  Har en gang i tiden i skole skrevet med touts metoden men den tid er forbi.  Av og til har æ lyst til å skrive men det som plager mæ aller mest er at æ er nøyd til å skrive i to timer, kan da dele det opp utover dagen men det kan skje en katastrofe med det da æ blir sliten og har over hodet ikke lyst til å skrive.  Så dette må æ prøve å få unnagjort i fra morgenen av og da ser det ut for at æ blir nøyd til å jobbe til langt ut på dag og æ som også har mange andre tusen ting å gjøre også, men av det er det har æ nå begynt å bli løst til.  Så kansje blir æ nøyd til å skrive Langveien i nøyd tilstand da æ nesten alt annet har skrevet i lyst tilstand utenom litt i dagboken.  Men det at det blir meget mye nøyd på mæ selv overfører æ vel på all levende eksistens til at di også må gjøre nøyd til mot det bedre.  Som for eksempel så måtta æ nå første august i år slutte å røyke i mot min egen vilje på grunn av Skaperverket også anfetamin har æ måtta slutte med på grunn av Skaperverket og nå også kan æ knapt røre noe alkohol, skulle helst ikke hatt et lite glass baileys hver tredje helg heller.  I morgen er det lørdag og æ ska ha gjester som Ellinor og Gunn Inger og æ ska servere biff snadder og æ hadde inntil nå tenkt at æ skulle lage en irich coffi til di som desert, men fikk akkurat vite at Gunn Inger kjører, men æ var helt inneforstått med at æ overhodet ikke kunne ta en irich coffi selv.  Det er ikke skadelig med en enkel alkohol inntak men for at vi ikke ska ha alkoholen som kong alkohol mere her på jord i vårt ventende Paradis så er æ nøyd til å avstå det.  Æ som bodde for nesten et år siden i alkis og narkis blokka var æ der fullstendig totalt avholdene i over to år, ikke en eneste tabbelett engang.  Tror overhodet det aldri har skjedd i blokken før og tror aldri det vil skje mere heller før vi er kommet godt i gang med Paradiset.  Sånn no er det litt enklere å skrive da æ skriver her på direkten som æ kaller det.  Neste helg er det egentlig min tur til å få ta et lite glass baileys ja det er av minste sort, men æ ska se om æ kan utsette det til en gang senere for det er ikke den helt store gleden da det blir tomt bare etter en liten stund.  I min forrige eksamen som står beskrevet i Sann historie 1 så skulle æ også gå fullstendig alkohol fri helt til æ nådde mål 30 mai 2018 og da skulle æ feire med et glass øl over mål streken.  Begynner nå å se hvor viktig det er at hvis æ unngår noen form for alkohol forsvinner abselutt all alkolisme ifra vårt Unnivers.  Æ ønske mæ baileys uten alkhol.  Så for den som måtte lese dette og er i stand til å begynne å jobbe for det hadde det vært meget ønskelig.  Hvis noen vil begynne å jobbe for dette kan dere da være så vennlige å skriv baileys i min gjeste bok og æ ska da prøve å ha lukket min kork på min baileys flaske for alltid.  Og når den første flaska kommer så forærer dere mæ den.  Med dette får vi nesten en helt totalt avholdene Jord og Unnivers.  I Paradiset er det en sjelden gang til fest at vi nyter litt alkohol, og ofte da i fine fest drinker, folk selv har ikke lyst til noen form for rus lengre da.  Mulig for å lette skrivingen litt så lar æ fine ting som skjer i hverdagen her i 2014 og vidre inn i fremtiden falle litt inn her også.  Men æ vil vel også skrive små doser i dagboken Det SKJER, Det SKJER i Sann historie 6 hvis æ ikke da henviser til Langveien da inntil æ begynner å skrive under Sann historie 11 Paradiset, men dette er noe usikkert enno hvordan æ vil gjøre det da det er avhening om det er mye som SKJER.  Men æ kommer ikke til å være så mye ut blandt folk mere som før da æ endelig har fått følelsen av at æ har et hjem igjen og ser fremover og har mange intresser for mitt eget persjonlige liv for små hobbyer med vidre salg ut av mine produkter av mine skapelser og funn ifra boss.  Måtte æ klare å slå igjennom igjen så æ får den store gløde for frem drift igjen.  Har jo nesten i mitt hele mitt liv jobbet som selvstendig næringsdrivende og har klart det meget bra.  Men er blitt uføre trygda og utslitt i beinstruktur rygg og skulder.  Men denne historie kommer meget senere.  Da er æ kommet langt over nøyd skriving i dag, så hvis æ klasker inn en god del 2014 her inni mellom å kan æ kansje klare å nå mitt topp mål noe tidligere enn akkurat slik det står i dag med tretten år til Kjærlighets rus i alle hus er i boks.  Men det æ ikke er helt sikker på enda er om æ kan sette lås på verket når æ har nådd mitt store mål og blir fritatt ifra min voldsomme arbeids dag som er hver eneste dag eller om æ må jobbe for alltid i mitt til kommene ALLTID LIV, bli yngre igjen.  Ja for selv om æ gjør lyst om dagene er æalltid på vakt for Skaperverket og jobber side om side med det også for hver skritt æ tar eller bruker mine hender og min tale må være korrekt.  Da har æ fått i dagens karakter så langt et fabelaktig skritt for menneskeheta. 🙂

Nummer 11 

Lørdag den 16 august 2014.  Æ kan med glede fortelle dere at æ i morgen kan få lov å skrive Åpnings sermonien i Paradiset.  Lyset og livet heter den. 🙂🙂🙂

Nummer 12  

Hvem er æ egentlig ?  Moder Jord enten æ vil det eller ei, og æ har en hel umasse andre titler også som for eksempel Unniverset dronning, Skaperen, Jordens første dame, Dommeren og Overhodets Skaper.  Rekken er lang men avsluttes med Dommeren.  I 2008 her  skrev æ opprinnelsen for ca tre uker siden og det gjorde æ unna på tre timer og tjue fem minutt av totalt tid.  Hvordan æ kan skrive det så har æ fire år bak mæ med å oppdag og  ta det onde i Skaperverket og legg det dø i mæ.  På di fire årene har æ hele ti årsverk bak mæ.  Har jobbet nesten hele døgnet rundt.  Æ gjør dette for aller siste gang og ska aldri mere gjøre det bortsett ifra å fullføre det gode.  Det vonde ska forsvinne med tia. 

Nummer 13 

Seksuelt debuterte æ ikke før æ var kommet opp i ungdoms skole alderen og det var med en av gjengen i Omsundet.  I tolv års alderen møtte æ min aller første store kjælighet.  Han hette Anders og holdt til i motor sykkel klubber Iron Hawks og di er frelst i Harley Davidson sykler.  Di hadde klubb lokale på Devel holmen i Kristiansund.  Vi tilbrakte utallige mange helger igjennom mange år sammens i Mc klubben, men æ fikk han liksom aldri helt.  Min kjærlighet til han stoppet ikke helt opp før æ fikk mitt første barn med annen mann.  Anders og æ fikk også oppleve noe stort sammens vi kjørte Harly til Oslo og tok vidre buss over til Sverige og overvar Rolling Stones konsert sammens i 1981. Æ strikket genser til han og her hjemme i Norge har vi det ord taket at hvis man strikker genser til sin kjæreste så mister man kjærligheten hans så det skjedde her altså. I dag i 2014 i vår var æ i hans begravelse han hadde bare stupt en dag og stakkar hans barn som hadde mistet sin meget gode og snille far, di var bare i ten årene dog den største atten år da.  Og hun sang solo i kirken You vill always bee in my mine.  Har fremdeles programmet for hans bisettelse og på front siden er det bilde av han på Harlyen ifra den tiden vi to vanket sammens.  I kirken kunne æ høre at han var blitt meget engasjert i en masse kulturelle ting og mange kunstnerike intresser, hans andre store lidenskap var maling noe han også holdt på med den gang vi hadde noe.  Og hans daglige virke var han hjelpe arbeider for vanskelig stilte barn. Til sin bisetelse hadde han eskorte av minst tjue Harly Davidson sykler. Hvil i fred min venn.  I fra æ var tolv år og frem til atten års alderen hadde æ bare noen korte forhold bak mæ fordi Anders hadde så stor plass i mitt hjerte, så håpet om å få han helt ventet æ på, men det skjedde jo ikke.  Han fant seg en annen dame når æ var blitt atten og æ møtte Silje og Roy Sverres far.   

Nummer 14  

Det er ikke så mye å si om ungdomstiden æ fikk aldri han æ elsket og det kan jo være tøfft nok i seg selv det da.  På ungdoms skolen gikk det forsåvidt greit, gjorde ikke noe særlig mye lekser tror æ gikk ut med mest ger i karakterer. Slutt eksamen i niende klasse kom æ opp i mattematikk muntlig.  Æ fikk brøk som hoved oppgave noe æ kunne meget godt og mente selv at det gikk veldig greit.  Den andren som fikk samme oppgave som mæ var skolens geni.  Så æ fikk bare nogen i min slutt karakter og geniet S den største karakteren som fantes.  Likte bedre butikk arbeid enn skole arbeid.  Som ungdommer flest var det mye festing i ungdoms tiden, men æ var vel den som dro på litt ekstra der når æ ikke var på arbeid da. Jeg er verken stygg eller pen heller sånn midt på treet.  Det er sjelden æ ser mæ i speilet og er helt fornøyd.  Men æ ble skapt sånn å da er det ikke så mye mere man kan gjøre enn å pynte seg.  Man kan jo selvfølgelig prøve å trimme av seg overflødig fett da.  Jeg gikk ett år på vidregående skole, tegning form og farge, så det er hele min utdannelse innen skole gang.  Resten av det æ kan er stort sett selv lært.  Æ begynte tidlig i arbeid ved tretten års alderen i små jobber.  Og ved femten års alderen litt om bord i ferga i kiosken der hvor pappa var skipper ombord.  Æ trivdes med det og mener æ gjorde en god jobb der.  Som små barn når æ var hos mormor og di var æ ofte nedi bua til tante Dagny og hjelpet henne ofte da med å sette på plass tomgods, så æ ble meget tidlig intressert for salg.  Det ble mest ferge arbeid på mæ i tiden før æ fikk barn.  I rute mellom Kristiansund og Smøla og litt over atten år ble æ restaurantør på Eira æ drev kaffeterian der ombord i ett år, den gikk førøvrig i rute i mellom Kristiansund og Tømmervågen på Tustna, en liten øy med ca tusen innbyggere.  Men det kom daglig reisende folk ifra Aure og omeng via der å.  Jeg var nå på dette tidsrommet samboer med han som skulle bli far til mine barn, men han reiste utenriks på denne tiden å det var lite æ så til han.  Det var mange som sa til mæ at æ måtte tenke mæ om før æ bandt mæ til denne mannen.  Men å høre på sunn fornuft det gjorde æ ikke æ måtta finn ut av det selv. Det var egentlig dø født ifra begynnelsen men skullan så skullan.  Mens æ var om bord i Eira var æ på tolv timers arbeids dag hele tiden ørsk og helg, når æ gikk i land ved åtte tiden om kvelden, gikk æ en liten tur på bingo før æ dro hjem og tok etter hvert kvelden.  Det hører med det altså når pappa fikk se min kjæreste første gang var det på Smøla ferge kai.  Pappa skulle legge ferga til kaia og noen av matrosene stod ved siden av han og presenterte for pappa hvem min kjæreste var i det bommen på ferge lemmen gikk opp og med den var min kjæreste med drit full opp.  Han var periode dranker å det skulle æ få merke meget mye.    

Nummer 15  

På bil ferga Eira ble æ i et år akkurat med kun noen få enkle fridager. For Anna og søsteren skulle bare ha et fri år.  Pappa var irritert den gangen æ sluttet om bord hos dem, da æ hadde mønstret på og hadde fått mæ en fast jobb og med meget god intekt. Det var trivelig å jobbe der hos Øyvind og Arnfinn som var der i feriene. Æ hadde til og med vært med på dåpen av ferga BF Tustna og hennes jomfrutur.  Men etter at Øyvind flyttet til Molde fjorden hvor byen der kalles for rosenes by, ble han restauratør der for Møre og Romsdals fylkesbåter og en ny dame kom ombord til oss som restaurantør og desverre likte æ ikke henne og hun forsuret jobben for mæ.  Så æ valgte å gå derifra, men æ hadde da et stort ønske om å få drive selv ombord i Eira da.  Så sånn var for at æ gikk ifra min faste jobb og da var æ blitt nitten år og litt til.  Vi eller æ bodde fremdeles på Nordlandet i Grendals gate ni og min kjæreste skulle straks komme hjem ifra havet hvor han jobbet som motor mann.  Ombord der var det meget mye fyll, i pausene ombord hadde di noe som hette chjenevertime og da hyvet di innpå små snappser.  På frivaktene ombord var han meget ofte drita full og når di hadde land ligge horet han med horene noe han fortalte selv til sine kammerater selv med mæ til stede rett etter vi hadde fått vårt første barn.  Det var ikke helt gått å høre.  Selvfølgelig har æ glemt noe her forut, som seksten åring flytte æ hjemmende ifra for første gang, men den gleden skulle ikke bli helt det store.  Æ hadde bodd i fjorten dager på min hybel da mine barndoms kammerater skulle på besøk til mæ og æ var ikke hjemme og di hadde gaulet og ropt på mæ der ute på gata.  Det endte med at æ ble utkastet og måtta ha pappa til å hjelpe mæ å flytte hjem igjen.  Det var et stort nedelag for mæ og skjemtes for at pappa måtta hjelpe mæ.  Men æ ble ikke lenge hjemme før æ flyttet sammens med Torild til Fløyveien, som også endte med katastrofe.  Æ var sammens med Idar da og Torild knullet han en kveld æ var ute.  Idar var monotorisk utro han kunnelt andre til og med når æ var til stede hjemme hos hans foreldre om natten på deres bad.  Og i syden som æ spanderte på han fant han seg en annen gammel røy.  Så kjærligheta har ikke blomstret akkurat. Og en vakker kveld kom mine barndoms kammerat på besøk igjen mens æ var ute og kom hjem til en knust stue.  Da fikk æ nok og flyttet til til Grendals gata.  Min kjæreste kom hjem og det ble mye fyll og styr.  Og æ hadde fått mæ nye jobber æ jobbet på to plasser.  På Videoteket og hotel Fosna i oppvasken.  Der æ også gjorde en fantastisk jobb på begge plasser, di var meget fornøyd med min insats.  På hotellet fortalte mæ kelnerene at di aldri før har opplevd noen som var så hurtige å flinke i oppvasken, men derimot læringene i kokke faget var ufine og kom til og med den oppvasken di skulle ta selv til mæ.  Og spydige var di også å di så nedlatene på mæ fordi æ var i oppvasken men æ brydde mæ ikke om å fortelle di at æ hadde jobbet som restaurantør om bord i ferge forut og ved sytten års alderen hadde drevet min første kiosk alene i Brus huset ved Vanndamman. Hvis det skulle bli et lite øyeblikk pause der og æ hadde fått tatt unna den enorme store oppvask som stod der idet æ kom på jobb kom koldt jomfruen med kobber som skulle pusses.  Arbeids tiden der varte en fire fem timer og æ hadde ikke krav på pauser sa koldt jomfruen. Æ jobbet i kiosken på Videoteket som var byens beste  kiosk på den tiden det var vel den som hadde best omsettning.  Æ jobbet iherdig hele vakten min meget sjelden tok æ pauser der og æ jobbet så alt var til punkt og prikke i heile butikken.  Kjæresten min ble hjemme i kun tre måneder og æ ble gravid med Roy Sverre som æ desverre mistet den tjuende mars 2007.  Mitt aller største tap. 😥 Denne historie kommer rundt i det samme året som æ skriver min livs historie.  Men selve døds fallet hans er å lese i Sann historie 2.  Det som var den store glede i mitt liv her var arbeid æ ble kalt av Randi som det største arbeids jernet som hun noe gang har sett og det stod hun for helt inn til sin død når hun hadde fylt tretti ni år.

Nummer 16  

Æ gikk høygravid i åttende måned da æ ringte ombord å sa at faren måtte komme hjem, noe æ ble hånet for sener på grunn av at æ hadde ringt.  Faren sa at han hadde tenkt å stå en ekstra tur ute isteden for å komme hjem, men der sa æ nei du får komme hjem til fødselen. Han  kom til slutt.  Han kom selvfølgelig hjem blakk etter sju måneder ute han hadde brukt opp pengene i Slappen om bord på brennevin og litt i land gåing.  Så flyttet til Åneset på Frei til en fin passende sokkel leilighet.  Men når vi skulle flytte flytte lasset mistet faren ned vaske maskinen og den ble ødelagt som æ hadde lånt av Sola min søster og æ måtta kjøpe ny til henne og en til mæ sjøl.  Så ble det fødsel og det var bare så vidt æ fikk med faren dit fordi han helte ikke sykehus sa han og han gikk ut før Roy Sverre kom til verden.  Nå har æ tårene i øynene må ha en liten pause.  Dette var i 1985 27 april og nå skulle æ igjennom en bratt stige som varte helt frem til juni 2014.  Han kom inn med Roy Sverre da han var ferdig stellt, men hadde det travel da for han skulle hjem og feire hvor han hadde en Abselutt wisky.  Han hadde store problemer med alkoholen da.  Æ tror var innom sykehuset en gang før æ skulle hjem og da han kom stinket det fyll av han så det gjorde vondt og æ skammet mæ over han.  Sykehus oppholdet på den tiden varte i nesten en uke ved en fødsel den gangen og han feiret heile uka.  Æ var ikke noe særlig lykkelig mor der æ lå, men æ koste mæ med Roy Sverre da som er oppkalt etter begge sine beste foreldre.  Men æ fikk mæ et stort sjokk på sykehuset.  Da æ skulle ta mitt første stell på min sønn ble han blå svart og holdt på å dø for mæ.  Æ ble livende redd og pisset mæ ut.  Nabo dama ringte på for hjelp og æ sprang ut og låste mæ inn på do og var helt skrekk slagen.   Hjelpen kom og di reddet han.  Han hadde vatten i sine lunger.   Æ måtta da ta et nytt stell på han å det gikk heldigvis bra da.      

Nummer 17  

Så var vi kommet frem til hjemreise dagen ifra sykehuset og æ hadde sett for mæ at vi da skulle bli tre som en liten familie, men der tok æ skammelig feil.  Hadde vel vært hjem en times tid da faren sa at han måtta dra til Smøla og passe sin far.  Faren var pleie trengende fordi han hadde hatt et drypp for flere år tilbake, æ hadde ikke møtt han som frisk.  Men det var moren som stelte han.  Han var alltid snill med mæ.  Han fikk heller ikke lov til å røyke så mye han ville han fikk kvote ut levering en røyk ca annen hver time så det hente at æ stakk i han en røyk. Så dit reiste faren og æ dro dit tre dager etter.  Men å være der var et stort helvete for faren var ut å festet og var drita full han passet overhodet ikke på sin far.  Og hans mor var ufin med mæ.  Æ hengte ikke opp barne tøyet skikkelig på snoren sa hun og det eneste æ var brukbar til inne huset som hun mente var at æ måtta skrelle potetene.  Og min sønn kledde æ ikke bra nok for henne.  En dag æ hadde pyntet han i en fin jogge dress som æ syntes var nydelig kom nabo damen på besøk og mora fikk spruta ut av seg til nabo dama se hvor stygt hun kler ungen.  Når æ skulle prøve å hvile litt når mitt barn sov hente det at det kom besøk dit og da kom di og vekket opp min lille gutt for å vise han frem og min hvile var ødelagt.  En av kveldene skulle æ ut på fest lokalet for å hente faren hjem, men da æ ankom kunne æ ikke finne han.  Så æ spurte noen som æ visste kjente han om hvor han var, han ligger i grøfta der borte og sover sa di.  Æ måtta ha hjelp til å få han inn i bilen.  Da vi kom hjem stelte moren han for natten og ga han kvelds mat og la han. Det gjorde hun di øvrige dagene å da han var drita full ifra morgen til kveld.  Og alhollisme i dette hus prøvde hun å skule, for faren hadde også hatt samme problem tidligere, men til tross for dette brygget moren vin og serverte hver eneste kveld og på helgenes formiddag. I dette helvete holdt æ ut i tre uker før æ vendte nesen hjem alene igjen.  Det var ikke enkelt for en første gangs fødende å oppleve noe sånt. Æ måtta ordne mæ trygd for enslig mor så vi hadde noe å leve av.  Det tok fjorten dager før faren kom etter.  Han sluttet på båten med utenriks fart etter at Roy Sverre var blitt fødd og begynte på fiske båt her hjemme hvor han kun opnådde minste lott som han hadde drukket opp til han kom hjem.  Roy Sverre var blitt et år da han skulle passe han for første gang på dag tid.  Søsterens hans og æ skulle en tur til Torhjulvågen en liten plass i mellom her og Molde.  Han passet også søstrens datter.  Det synet som måtte oss da vi kom hjem var overhodet ikke noe godt.  Han hadde fått besøk av sin svirre bror ifra Smøla og midt på golvet stod hjemmebrent dunken full av brennevin og søstrens datter satt der å grein og Roy Sverre lå utpisset i senga og hadde sikkert ikke vært oppe i det hele tatt siden æ dro. Så sånn var det.  Æ hadde fått brukt noen syntetiske labber på Roy Sverre en gang og om kvelden æ skulle ta hans labber fikk æ ikke av den ene , der hadde en trå kommet i rundt hans ene tå og skjært seg helt inn til beinet æ fikk så ondt av det at det skar i mæ, vi måtta til sykehuset for å få hjelp.  Men æ har alltid sett på livet som positivt å tenkte det blir sikkert en bedre dag i morra.  Roy Sverre har aldri betydd noe for sin far, han kjempet med å få få lov til å ha en far helt inntil sin død.  En måned før det skjedde fikk han to timer sammens med sin far.  Noe æ takket faren med å ta omkring han idet æ møtte han etter Roy Sverres døds dag å sa æ er så glad for di to timene Roy Sverre fikk sammens med dæ og det mente æ helt oppriktig.  Det er tøfft tårene triller da æ skrev kladden til dette i 2008.  Men i dag går det så noen lunde bra å rippe opp i det her i 2014.  Æ må igjennom det.  Det å miste et barn er det ingen som vet hvor ondt det er før man har opplevd det sjøl.  Og spesielt når man overhodet ikke en eneste skulder å støtte seg til.  Roy Sverre og æ koste oss mye sammen kan huske spesielt når han satt på mitt fang og æ sang, nynnet og trallet for han, han satt da med tommelen sin i munnen og snurret pekefingeren i rundt sin ene krøll i sitt hår.  Men di krøllene fikk han ikke beholde lenge, for en dag æ kom hjem ifra arbeid hadde mamma klippet di av han.  Det er ikke mye Kjærlighets rus i alle hus her i 2014 men akkurat nå i radioen synger di sånn kjens det når kjærleiken venter. Det var en god tid da  følte æ.  Så ble æ gravid med Silje Terese husker ikke så mye av det, men ved fødselen dro æ til sykhuset aleine, faren dro på sjøen samme dag. 

Nummer 18 

Æ fikk vite om natten at pia hadde det bra, hva sa du sa æ til jordmoren fordi æ hadde ikke ville ha vite før fødselen hva det skulle bli.  Æ lurte da på om æ skulle stå opp å ringe faren for å fortelle at vi skulle få en jente før at gikk utenfor sonen i havet hvor telefon kontakten ble borte, men æ gjorde det ikke og æ lå full av ledninger.  Fødselen stoppet opp litt og æ måtta da ligge å høre på en annen fødsel i nabo rommet.  Klokken ni neste morgen satte di drypp på mæ og da gikk det rimelig fort og ei lita pie kom til verden på bare førti åtte centimeter og to tusen og sytti gram. Her ble det ingen problemer etter fødsle som det var etter Roy sverres fødsel, for da rivna æ så jævlig at æ klarte nesten ikke å sitte på tre måneder.  Enda da når Roy Sverre var aleine var æ også en uke barne vakt til min tante unge Linda som blir kalt Rengnbuens farge Solstråle her i Skaperverket.  Moren og faren skulle en tur til syden og di lovet mæ at di skulle gjøre det samme for mæ så æ også kunne ta en ferie.  Men det ble med en ond bismak for æ fikk føle at Roy Sverre var uvelkommen hos di når æ skulle sette han igjen hos min søster Sola.  Det bars hjem aleine med Silje og nå hadde æ to små barn å passe og stelle på aleine.  Husker faren kom hjem etter hvert men han avlastet mæ ikke i det hele tatt, aldri om han kunne ta eit natte stell.  Mens æ gikk over golvet med Silje så hang Roy Sverre i mine bein, han kunne ikke å krype men bare åle, så han fant ut at det var raskere for han å henge på.  Men et slik arbeids hjern æ var jobbet æ også meget mye med andre ting.  Hadde stor hage som æ måtta ta mæ av og æ støpte en stor mur oppe ved våres platting der ute som lå oppe i høyden.  Æ måtta blade sementen nede på flaten så bar all sement opp dit der den skulle.  Dette var stein tungt, så det føltes som mine hender hang ned på leggene mine når æ kom inn etter endt arbeide.  Når Silje Terese hadde fylt tre måneder måtta æ ha mere inntekt fordi utgiftene var store og di var æ så si aleine med alt.  Men æ følte også trangen for å komme mæ litt ut av hjemmet for å treffe andre voksne mennesker og for å ha noe mere å arbeide å gjøre, æ satt sjelden noe i ro, kun ved bespisning med ungan eller di var i fanget. Så æ startet opp en kiosk i Frei hallen som ligger i Omsundet, vi hadde på denne tid flyttet ifra Åneset og til Omsundet hvor vi hadde fått kjøpt huset etter bestemor som nylig hadde død.  Kan huske at som små pike var æ ofte innom bestemor og bestefar når æ var ute å lekte og fikk en brød skive med sirup på å det smakte bare helt fantastiks på bestemors nybakte brød.  Kiosken i Freihallen kalte æ Siljes kiosk, Freihallen er en trenings hall og der er det mye aktivitet og ungdoms skolen var like ved.  Så æ hadde to åpnings tider der om dagen.  En klokken elleve til klokken tolv hvor ungdoms skolen hadde mat friminutt og æ tok imot mine vare leveringer der.  Di som leverte varer hadde aldri før sett noen som var så flink til å ekspidere som mæ i ungdoms køene som var der for å handle.  Æ ekspiderte ofte tre om gangen for å ta unna den store køen i en jævla til fart så alle skulle få handlet ferdig før store fri var over.  Om ettermiddagen åpnet æ klokken fem og holdt det åpent til klokken ni om kvelden.  Det var levelig.  På min fri tid var det middag, hus arbeid og lek med barna.  Dagene gikk som oftes ifra halv sju om morgenen til ett om natten.  For å ha litt tid for mæ selv stod æ alltid opp en halv time før barna mine våknet for å ta en kaffe og røyk i ro og fred.  Etter en sju åtte måneder måtta æ desverre legge ned min kiosk fordi rektor med lærene på ungdoms skolen hadde kommet på at ungene ikke skulle ha mulighet for å handle noe i store fri og di gikk til Frei hallens styre og krevde at æ måtte holde steng på denne tid.  Min nesten halve omsettning lå på denne time på om formiddagen utenom at det var stor omsetting under cuper da, men der også ble det innstramminger di som arangerte cupene krevde plutselig halve overskuddet av omsettningen.  Så derfor måtta æ avikle dette.  Mine barn var veldig enkle å ha med å gjøre når di var små, meget snille og di var veldig flinke til å sove ved legge tid.  Silje som vi bare kaller henne som kan bli Jordens dronning en vakker dag var meget tidlig ute med alt i sin barndom, mens derimot Roy Sverre var senere med snakking og gåing.  Silje som ett åring gikk og hun var meget flink  tale.  Hun var ikke meire enn et år og noen måneder da vi var i Surnadal på ferie aleine selvfølgelig uten far, da hun var med mamma til do.  Hun var bitte lita og mamma og ho traff på en mann på vei til do som nesten fikk sjokk da han hilste på Silje og hun fortalte at ho skulle på do for å tisse, han kunne ikke tro sine ører og øyne.  Mamma passet ungen litt for mæ da så æ kunne få lov til å fiske.  Roy Sverre var jo selvfølgelig med på Surna tur allerede som bare et partre måneder gammel, dette skulle også bli et fantastisk sted for mine barn.  Den første tiden leide vi oss hytte i Surna som vi kaller dette sted og senere gikk vi til anskaffelse av camping vong som æ betalte selv.  På di korte fri turene til faren var det meget ofte drikking og om dagene satt han som oftes å løste kryss ord han laget overhodet aldri noen middag som vi hadde på bordet hver eneste dag og han tok heller ingen tak i noe hus arbeid, her måtta æ gjøre alt selv.  Kjærlighet fantes det nesten overhodet ikke heller.  Æ slet veldig mye med at faren aldri var med på noe med barna å mæ da æ hadde et inderlig ønske om at vi kunne være en familie som æ ønsket vi skulle være.  Æ ønsket at faren kunne være med ut på en trille tur sammens med mæ å ungene men det skjedde ikke.  Ei heller til noen aktivitere som mine barn fikk starte opp med i tiden fremover.  Barne hage startet di ikke med før di var tre år, det var ikke lov før det på den tiden.  Rentene på våres hus lån steg kraftig ifra ti prosent til seksten komma noe så utgiftene ble enda større.  Min jobb på Videoteket fikk æ aldri tilbake etter permisjon di ansatte nye folk og dette er ulovlig man har krav på jobben tilbake etter endt permisjon.  Silje og Roy Sverre var fødd i 1985 og 1987. Som sagt så trengte æ større inntekt så I 1989 tok Sola og æ over Langveien frukt og tobakk vi betalte nesten hundre tusen for kiosken som hadde en passende omsetting, men dog var i et lite lokal som også hadde store fukt skader som vi oppdaget senere og en air kondisen som blåste rett i nakken på oss hvor vi stod å ekspiderte så det var ubehagelig og førte til letere smerter.  Faren til ungan skulle ikke være noen barne vakt når æ var på arbeid, noe han ble nøyd til av og til.  I det æ dro til jobb møtte æ alltid hans kammerat på vei til han, for han kunne ikke være aleine med di i mot kvelden.  Dagene slapp han jo unna da di var i barne hagen hvor æ alltid måtte levere di selv, for faren stod jo aldri opp om morran. Men æ jobbet også annen hver helg og da skjedde det at faren måtta passe sine egne unger, men ved to anledninger kom han å plasserte ungan på kassa til mæ på arbeid.  Æ måtta ringe hans søster som bare var helt fantastiks med mine unger, så hun kom å hentet di som en reddning for mæ.  Hun bodde også i byen der våres kiosk var.  Med totalt mangel på kjærlighet som æ ønsket mæ så inderlig så holdt æ humert og smilet oppe og arbeid var det beste medisinet for min store motgang.  Og salg ble min andre nye lidenskap æ satt mæ alltid nye mål æ skulle oppnå med omsettning og det drev mæ fremover og fremover.  Og æ lyktes alltid med mine kremmer fremskritt æ hadde en meget stor sans for for å være selvstendig nærings drivende.  Butikk lokalet på andre enden av husrekken ble ledig, mye større var det også så æ ville dit ifra vårt ødelagte lokale.  Men det var binende husleie enda i to år til på lokalet vi var i der.  Men æ fikk viljen min og vi flyttet inn i vårt nye lokale hvor vi første dag dobblet vår omsettning å æ kan huske den var på sytten og et halvt tusen.  Det var mye på den tiden.  Vi gikk til advokat imot den gamle huseieren for å slippe mere husleie på det ødelagte lokalet, men til tross for det måtta vi punge ut husleie der i to år til.   

Nummer 19 

For den som måtta lese dette her i august 2014 så er ikke dette foran her overhodet ikke ferdig stilt.  Dette er vel på en måte en kladd, mye er avglemt og noe mere av det gode må også skrives her.  Æ har møysommelig meget mye å tenke på som æ ska huske av det som har skjedd kontunerig (hvis det skrives sånn) nesten døgnet rundt i åtte år med Skaperverk av ondt som ingen andre på jorden veit om, uten om noen av dere som har begynt å lest sann historie Domme dag og Ifra vår aller aller første eksistens som bare enno er en liten brøk del av hva som er skjedd og som æ helt umulig kan klare å igjen fortelle og mange tusen av lingede historier raser igjenom mitt hode når æ har lagt mæ om kvelden som æ ikke får skrevet stikk ord på.  Og æ blir nøyd til å prøve å begynne å skrive oppløpet imot Domme dag før æ fullstendig glemmer det også.  En ting er sikkert ingen andre har opplevd noe så grusomt som mæ hvis ikke noe så ondt i et øyeblikk som å bli avskåret sine fingre og andre kropps deler møysommelig av før døden inntreffer og igjennom ni år har æ vært fullstendig aleine om dette har aldri før prøvd å forklart til noen hva ondt er.  Dette blir meget møysommelig og meget vanskelig og forklare og æ må også ha mange av mine meldinger som kansje er opp imot hundre tusen av med ti meldinger med utrolig mange også med enormt store høyder på på en meget enkel norsk som meget trolig er helt uvisst for andre borgere.  Æ burde muligens ha litt hjelp frem i tid hvor noen hadde satt seg inn i alle mine meldinger hvis det noen gang ska gå ant.  Underveis har æ også mistet mye av mine meldinger da noe er blitt slette av andre som foreksempel narkosjefen Knut Fugelsnes gjorde en gang han skulle se på min telefon når æ skulle vise han noe som engelen i taket, når æ gikk ifra politi stasjonen da begynte min hånd å blø på oversiden.  Men Knut Fugelnes er også den som har sikret verket med historie og fremtid da han har lagret mine meldinger på trygg plass på politi stasjonen.  Og han har to telefoner inn til lagring av meldinger akkurat nå og det er muligens di siste æ ska ha lagret. Æ har fem plasser her som æ blir nøyd til å skrive på her fremover i tid.  Så dere må skjønne det at det er helt umulig å få med alt som har skjedd og skjer.  Men alt er bygd på sanne historier. Domme dag blir en meget vanskelig sak da æ også i etter tid er nøyd å gå tilbake til det hele da en dag ska fylle inn meldinger der også  og det er mye om vårt fantastiske barn til min Romio og mæ som aldri kom på jorden som æ ble gravid med i våren 2005.  Et ekstremt ondte barn som æ trodde skulle bli jordens mest fantastiske som vi to skulle elske over alt.  Æ kan røpe det at æ ønsket å døpe til noe som var oppkalt etter Min elskede Romio, men som heller forlangte i mot Domme dag at han skulle hete Kong Adolf Hitler.  Det ska bli mæ et bra helvete når æ ska til Fugelsnes å få utskrevet alle mine meldinger eller kansje han tar det med et smil, ja for fan hvorfor skulle æ da ha sikret alle meldinger uten å få di tilbake til bruk.  Æ må kansje ha med mæ kassas vis med ark, da en melding er nesten en halv a 4 ark side.  Æ sier bare stakkars mæ hvordan ska æ klare alt dette, med å skriv gå igjennom skrevet stoff og huske alt ondt som æ ikke har skrevet om.  Dette kommer til å ta møysommelig jævlig lang tid.  Enda er æ bare kommet til mitt tredje ark av muligens hundre og seksti ark som er skrevet i 2008.  Bruker æ nok tid og klarer å huske kan denne bok bli opp imot like stor som bibelen, men mest trolig blir den meget mye forkortet.  Er det noe rart at æ puster tungt.  Meldingene ska forsatt etter uttak være sikret på politi stasjonen for utgivelse av meldings bøker en gang i fremtiden.  Æ har nok mest sannsynlig verdens rekord i meldings skrivinger.  All frelsing som æ har bedrevet med på min egen måte her og av og til har noe av folket her hjulpet mæ med, har æ aldri skrevet noe om før, unntatt et lite brev til stasministeren Jens Stoltenberg på femti ni sider tror æ det var.  Men på noe frelsing har æ noen lapper æ kan gå tilbake på.  Det er vel også mest sannsynligvis min skyld at det kom forbud her i byen å henge opp plakater i buss skuerene, som det står merket i hvert eneste buss skur.  Bilder må det også være med på mange av historiene her.  Ja for flere ganger når æ har skrevet her i mine sanne historier hadde æ hatt lyst til å legge bilde ved siden av. Men æ trenger fri plass på min telefon som æ straks får tilbake av narko sjefen og så må æ ha opplæring for å legge det inn på datan.  Regner med at mange av mine frelse plakater som har hengt opp rundt her i byen blir å finner her senere en gang i tid.  Det var muligens ikke frelsing statsministeren fikk men heller det som skjedde på en akkurat der å da med bilder. Som ska inn under Domme dag rett etter 22 juni 2012.  Ja dere alle vet vel hva som skjedde den datoen.  Anders B Brevig.  Å mens æ skriver her raser tankene på hva som har skjedd her i tiden ut blandt folket her i byen i oppløpet i mot domme dag å dette ska æ prøve å huske da som nesten er vekk igjen når æ har lest igjennom det æ har skrevet her sist.  Kansje oppdaget det akkurat nå ha diktafon ved min side så æ kan sprute ut av min munn med stikk ord. 

Nummer 20   

6 oktober 2014, Domme dagen er skrevet ferdig i store trekk, meget mye er ikke medtatt.  Får se en gang i fremtiden om æ utfyller det mer bortsett ifra meldingene til Min romio ifra vårt vakre barn Kong Adolf Hitler og meget mulig litt til når æ går igjennom det hele.  Ja for æ husker ikke om æ har skrevet eller ikke, dette på grunn av at enormt mange historier dukker opp i min skalle på forskjellige sider her som ska inn, men akkurat nå har æ klart å sette en stopper på min hjerne så nesten ingen historier ifra min fortid dukker mere opp før æ setter mæ til å skrive her.  Dere kan jo tenke dere selv det når det samtidlig dukker opp historier ifra fortiden som ska inn på tre fire forskjellige sider her.  Ikke noe rart at æ stupte til slutt.  Snart æ hadde gått igjennom en historie i min skalle startet en ny og den forrige gikk i glemme boka.  Så får æ vende tilbake til min og Solas kiosk Langveien Frukt og Tobakk.  Selvfølgelig måtta den hete Langveien.  Det var ikke vi som døpte den det men senere fikk den et nytt navn Langveien Storkiosk.  Denne historie vil æ gjøre kort.  Vi drev Langveien i cirka sju år, helt til våren 1996. Kiosken ble en liten gull gruve.  Byens andre beste kiosk.  Alt æ satset på gikk rett til vers, ingen invisteringer gikk gale.  Vi hadde også video utleie og kunne til tider ha mere utleie enn video butikkene.  Nitendo var vi også størst på i byen. Fikk også mamma til å komme inn i våres lille bedrif som med eier og hun sluttet i en god fast stilling på Futura i Bokea, min søster Cecilie som vi kaller Cilla begynte også å jobbe til oss, foruten det hadde vi flere ansatte.  Men i 1992 eller var det 1994 kom Tv 2 som medførte til mindre video utleie og mindre salg, for det var mye handel av daglig varer og kiosk varer som med fulgte video utleie.  Så det var der vi begynte å merke ned gang.  Sola hadde vært på syden ferie da ho kom til å knuse sin hel.  Dette medførte til mye ekstra arbeid på mæ ho ble langvarig syk hele to år før ho bestemte seg for at ho ville bli løst ut av kiosken som vi måtta betale henne ut.  Til slutt stod æ som ene eier av kiosken.  Som æ solgte vidre til slutt.  Men noen små historier ifra her vil dukke opp fremover.  Men etter æ har oppdaget Skaperverket kan æ huske tilbake ifra den gangen æ drev kiosken at æ fikk mitt aller første syn.  Æ sto på trapp avsatsen inne i butikken og så imot vår ytter dør over den opp imot taket at æ fikk se en lysning.  Det som slo mæ den gangen var min iver for min forrettnings sans og fremdrifen ved å stille mæ nye mål på mål ved å få en enda bedre kiosk.  Denne lysning var som en medisin for mæ som drev mæ og drev mæ fremmover som æ så en lang og lys fremtid.  Ja ja hadde æ bare visst hva æ skulle ha møtt på skulle denne lysning ha vært kåle svart. 

Nummer 21 

Silje og Roy Sverre var noen fantastiske barn som små, alltid snille nesten aldri noe ugreie med di.  Roy Sverre gjorde aldri noe ugreie før han fylte tretten år.  Hadde aldri noen problemer med senge legging med di til kvelden.  Det var jo perioder der faren deres og æ hadde det så nogend lunde greit.  Vi hadde en motor båt som vi kalte Rosi, den dro vi ofte med på sjøen om våren og sommeren til sene høst.  Vi alle fire trivdes veldig godt på sjøen i både fin vær og rusk vær.  Vi dro ut for å fiske, plukke måse egg, lange turer eller vi dro til den fantastiske sjø perle som vi har her ute, mot Smøla ved Tustna landet.  Ringholmen.  Et gammelt fiske vær med sjø boder og restaurante.  Vi dro ofte dit for å ta en middag, men selvfølgelig ved hver anledning for faren måtta det nesten alltid være med en seks pakkning øl på turen.  En gang var æ med Roy Sverre nede i bukta like neden for huset vårt å hjalp han med å sette krabbe teine, vi brukte en liten pramme da.  Teinen skulle stå på havets bunn i et døgn før vi to spente dro tilbake for å dra den opp igjen.  Roy Sverre var rundt fem år den gangen.  Vi dro opp teienen og æ holdt på å få sjokk, for inni den var det kommet en kjempe diger steinbit og Roy Sverre ble helt sprellvill av fangsten.  I ettertid skulle det vise seg at steinbiten veide over sju kilo.  Æ ble redd for at steinbiten skulle bite seg fast i Roy Sverre som var helt oppslukt i den.  Vi rodde til lands , æ torde ikke å ta ut steinbiten ut av teina, som bare bestod av trå netting og stål rør.  Da vi kom til land fikk æ se vår nabo Lars stå oppe på haugen og ropte til han om hjelp å få ut steinbiten, men han ville ikke hjelpe.  Så det ble til at vi gikk hjem så fikk faren dra ned å ta den ut.  Vi fikk lagt den i fryseren og hadde planer om å få den utstoppet en gang vi fikk råd.  Men slik gikk det ikke, for barna lekte seg oppe på loftet ved fryseboksen og noen av di hadde fått dratt ut strøm kontakten på den, så alt nedi boksen ble fordervet og måtta kastes.  Silje ble også meget alvorlig syk som liten pike der æ trodde hun holdt på å dø ifra mæ.  Den sommeren hun ble meget syk oppdaget æ at noe var gale med henne fordi hun var så slapp og sovnet meget ofte.  Æ dro til legen med henne for å ta blod prøver og blod prosent. Legen sendte mæ hjem igjen å sa at blod prosenten var god.  Barna å æ skulle dra til Smøla for å besøke faren som hadde flyttet dit nå på grunn av arbeid.  Han hadde begynt å jobbe hos sin svoger i et lakse oppdrett. Og samt det var nyåpning av det nye ferge sambandet der ute.  I steden for lang turen Kristiansund Smøla ble det nå Edøya og Aukan på Tustna.  En time og ti minutt kortere ferge tur for å komme til Smøla, dog en annen liten ferge tur forut.   Og hurtig båt kom det også i rute ifra Edøya som går i rute mellom Kristiansund og Trondhjem.  Men når faren flyttet på grunn av jobben flyttet han hjem til sine foreldre og dit hadde æ slett ingen lyst til å dra og deres far kom ikke hjem på sin fritid, han hadde annet å gjøre.  Så æ krevde at han fikk leie en liten hybel som vi kunne besøke han på.  Så det var dette vi skulle gjøre denne helgen.  På Smøla er det mange fiske vann og strømmer der man kan fiske ørret, som var da min store lidenskap.  Æ fikk fri ifra mine barn og kunne ta mæ en liten fiske tur.  Men det skulle få fatale følger.  Æ kom frem til strømmen hvor æ skulle fiske i og skulle stille mæ på plassen min da æ skled over en stien og brakk noe i min hånd flate.  Stod der en stund for å se om det gikk over og om æ kunne få til å fiske, men det lot seg ikke gjøre.  Æ klarte heller ikke å ta ifra hverande min fiske stang.  Dro hjem til familien min igjen.  Dro ikke til lege fordi æ ville se om det gikk seg til.  Det var jævlig med smerter som fulgte med og det var min høyre hånd.  Men søndag var den blitt så hoven at alle sa til mæ at æ måtta dra på sykehus med den, og da måtta æ reise inn til Kristiansund på lang ruta.  Det ble gips. Så tilbake til Smøla.  Mandagen dro vi inn til Edøya som hadde fått bru forbinnelse med Smøla , faren på jobb og æ med hans foreldre med som også ville være med og se det nye sambandet komme i drift.  Da æ får telefon ifra lege kontoret på Rensvik der vi har vært å tatt blod prosent, legen sier at æ øyeblikkelig må dra til sykehuset med Silje fordi hennes blod prosent er under tjue prosent.  Han sa han trodde det ikke var noen feil med den når han gløttet på den på fredag og regnet med at den ville stige.  Æ måtta da ordne kyss hjem for foreldrene og di tok med seg Roy Sverre hjem og vidre med jomfruturen ifra Edøy til Aukan.  Vel fremme på sykehuset blir det mange undersøkelser og Silje ble bare dårligere og dårliger og æ ønsket at hennes far skulle komme også, men som sagt sa han at han ikke helte sykehus.  Silje skiftet farge i mellom hvit og blå i sitt ansikt og æ var livende redd.  Men di fant feilen til slutt og det var at Silje hadde fått en meget sjelden sykdom.  Ho slutta å produktsere hvite blod legemeer.  Men at det ville ordne seg  til slutt selv.  Vi ble i flere døgn på sykehuset og æ med min verkende hånd som måtta stelle Silje sjøl og lage min egen mat.  Til min store fortvilelse klarte æ ikke en gang å skjære opp mitt brød på grunn av smerter i min hånd og ingen gripe muligheter.  Æ måtta ha et lite puste rom i oppholdet der og gikk en rask tur på bingo nede i byen, da æ kom tilbake fikk æ dritt kjeft av en pleier der som sa at Silje akkurat hadde vært blå igjen.  Og at æ ikke måtta forlate sykehuset.  Silje var jo nesten ovehodet ikke oppe av sengen ho var jo helt slapp.  Fikk høre at di sa at di visste bare kun om fem tilfeller av denne sykdom forut her i landet.  Silje ble frisk igjen og aldri hatt noen tilbake fall på det.  Men som sagt var Silje også meget liten som barn og hennes hender var ikke stort store så vi måtta også på skjellett undersøkelser for å se om det var noen vekst forstyrrelser.  I dag er hun helt normal liten dame i en small størrelse.   

Nummer 22  

2008.  Min hjelpende hånd Bodil som også senere blir også kaldt Narren Bodil som æ nå her i 2014 ikke lengre ønsker å kalle henne narren lengre, har i dag den 11 oktober begynt å gått rundt å si til folket her om kring Kjærlighets rus i alle hus.  Det går inni mæ sa ho.  Dette er noe æ jobber med som dere vil forstå etter hvert.  Bodil har fulgt med mæ di fire årene æ har vært i byen å jobbet med Skaperverk så hun blir mitt vitne på hva æ har gjort på her av noen ting.  Men desverre døde hun også i 2012.  

Nummer 23   

I storm og stille.  Lands krisen, untaks tilstand i Norge.  Orkanen 1 januar 1991.  Barna og æ hade vært på nyttårs feiring hos farens søster og dems familie.  Når vi ska dra hjem vil deres minte pie bli med oss hjem og det var en pen og rolig nyttårs natt.  Vi sovnet alle sammen utpå natta og våknet opp litt utpå morran den 1 januar.  Barna var elleville å ville direkte ut på rakett reste jakt.  Æ lot det skje og så di gikk ned trappen utenfor, gikk vidre inn kjøkkenet å fikk se ut av vinduet da æ holdt på å få sjokk, det så ut som en slag mark der ute og full storm.  Æ prang tilbake til ytterdøra og fikk ungene inn igjen.  Vi hadde sovet så godt at vi hadde ikke hørt det grusomme været.  Ut av kjøkken vinduene mine kunne æ se noen av orkanens ødeleggelser.  Æ kunne se tak plater og glava isolasjon flyte over hele ekren på ned siden av veien utenfor og trodde det var vårt tak på ny bygget på vårt hus som hadde blitt revet av av orkanen.  Hage jælingen vår var også revet ned og ut av det andre vinduet i andre enden av vårt kjøkken kunne æ se våres to biler stå utenfor med smadret front ruter og flagg stangen av kappet.  Le veggen på vår store platting var også forblåst vekk og leca muren ved vår platt utenfor stua døra var også blåst ned.  Æ ringte Lars nabo som hadde satt opp vårt nybygg og fortvilt fortalte at muligens taket hadde røkket da han kunne bero mæ med at det var en annen nabos tak som var tatt, han hadde selv også stått for det bygget.  Stormen hadde vel vært vært verst her på Møre, hele veien til byen ifra Omsundet som cirka er en mil så ut som en slag mark.  Til og med kongen vår kom i helikopter hit opp for å se på skadene.  På butikken måtta vi kjøp oss strøm agrigat, ble uten strøm der i over en uke.  Hjemme også, men heldigvis hadde vi ved fyring så barna og æ rigget oss opp på kjøkken golvet for å sove om natta.  Enorme verdier gikk også tapt på grunn av strømløshet.  All fryse mat måtta kastes både hjemme og i butikk.  Ingen forsikringer dekket denne natur katastrofe, ja ja en liten sombolsk liten sum for skadene hjemme da, men ingenting på butikken.  Det har aldri før eller sener vært solgt så mye batterier her.  Vi aventerte mange ganger om dagen i nær radioen om at vi hadde batterier for salg, det var ikke så mange butikker som var åpne under strøm løsheten.  Vi solgte i flere dager over ti tusen i batterier og all våres dagligvarer gikk ut.  Talg lys var også en stor salgs vare.  Meningen var at vi skulle til byen 1 nyttårs dag om kvelden på vare opptelling, men måtta åpne i mørket med talgelys og pappa som vakt oppi i butikken.  Men selvfølgelig var det vi som ble lengst uten strøm da da kabelen til huset var kuttet av.  Det var ikke noen nesten her i vårt distrikt som ikke var berørt av orkanen.  Skogene våres trærne var blitt som noen fyrstikker slengt i en dunga, det var enorme masser di jobbet i mange år for å prøve å redde veden etter orkanen men noe gikk tapt.  Et gammelt tre på over hundre år på gården like ved oss var kappet av midt oppe på stammen. 

Nummer 24  

Når barna mine vokste opp bodde vi alle i min familie i Omsundet.  Begge mine søstre med barna Didrik, som desverre døde bare 17 år, Jenny prinsesse Røver Jenta, Linda Regnbuens Farge Solstråle og den første jente av den slekta også onkel barnet til Stein E. Ankret mitt.  Mamma og pappa bodde også i Omsundet og vi alle hadde daglig kontakt.  Barna våres gikk inn og ut til oss alle som di ville, vi var virkelig en stor familie.  Selv den dag i dag har alle barna våres sterke bånd til hverandre og ferdes mye sammen her i voksen alder og nesten daglig kontakt på telefon.   Barna våres stor koste seg sammen, men Roy Sverre savnet veldig mye en far, men mannen til Sola stilte opp litt for han.  Mannen til Sola er forøvrig broren til Stein E. Ankret mitt.  Mamma og pappa altså morfar og morfar hadde også meget mye besøk av sine barne barn.  Og mamma stilte meget mye opp som barne vakt det var nesten aldri nei i hennes munn når vi spurte.   

Nummer 25  

Mellom mæ og baras far bygde det seg opp en isfront og vi kunne ikke leve sammens.  Æ prøvde å få ta over huset vårt som vi hadde kjøpt billig etter bestemor, men der steilet faren, så det endte med at æ flyttet inn til mamma og pappa med barna i påvente av ny bolig fordi vi ønsket kun å bo i Omsundet.  Men som tiden gikk og ingen bolig dukket opp kne ba faren oss om å flytte tilbake og vi gjorde så.  Men æ fikk overhodet ikke noen kjærlighet som æ ønsket mæ så inderlig og var helt under ernært på det.  Så en lørdags kveld æ var på byen møtte æ en kjekk kar en gammel kjenning av mæ.  Han ble med hjem og æ søkte ømhet, varme og kjærlighet var jo helt utmagret på det å æ hadde aldri hadde fått skikkelig.  Æ fikk dårlig samvittighet dagen etter å ringte faren ombord i båten som han hadde begynte å jobbe på nå og fortalte det som hadde skjedd.  Æ kunne ikke leve vidre uten å ha fått fortalt han dette, til tross for at han hadde bedratt mæ mange ganger forut.  Han truet med å ta sitt liv etter dette og æ måtta ringe skipperen som da var dratt hjem til sin kone da di lå land fast i dems hjemby og skipperen måtta dra ombord å se om det stod til livs med barnas far.   Cirka et år sener ble æ med faren en tur ut med båten på en ukes tur ut på det store hav Skagerak.  Æ hadde alltid hatt en drøm om å komme ut på det skikkelige hav.  Vi skulle ut på Tobbis fiske.  Å her langt ute i havet var sjøen blikkstille, dette hadde æ aldri forestilt mæ før at det kunne være så stille langt til havs.  Å slik ble det i noen dager.  Æ var ute på dekk når di halte inn nøtene å det var virkelig spennende for mæ.  Men lykken skulle ikke vare lenge fordi faren begynte med en sykisk terror i mot mæ der ute i havet.  Han begynte med det som skjedd i fjor og deretter sette seg ned til mannskapet å fortelle di at æ hadde sløst bort alle hans penger.  På mange år hadde han klart først like før nå, når di var på Kam skjell fiske i tre måneder ute til havs å tjent en sytten tusen kroner som han kom hjem med og æ fikk disponere.  Æ hadde da brukt pengene på hus og unger.  Det ble grusomt der ute.  Ingen rømlings veier i en liten båt.  Ikke nok med det så blåste det opp til full orkan der ute plutselig.  Men heldigvis er æ godt sjø vant så æ ble ikke skikkelig sjø syk.  Men fikk et ubehagelig trykk i magen.  Skagerak er ikke et dypt hav så bølgene bygde seg fort opp, æ hadde aldri sett så digre bølger før.  Båten gikk som den stupte nedi bølge daler og bølgene var langt over oss.  Skipperen sa til mæ at han aldri før hadde vært ute for så hardt vær og vi hadde kurs i mot land for på havet kunne vi ikke lengre være.  Tv i byssa som sto surret opp holdt på å falle ned ved å nesten begge opp i taket og velt forover, vi fikk reddet den i det den var på vei ut av hylla.  Men æ var aldri redd.  Vi kom oss helskinnet til land og æ reiste hjem igjen.

Nummer 26  

Når æ tok ferie ifra våres butikk, pleide vi å dra på ferie til varmere strøk eller i Surna på lakse fiske.  Jeg tok aldri med telefon på di stakkars ferie ukene æ hadde, skulle da ha fullstendig fred ifra butikk, for hjemme brukte den å kime meget ofte på min fritid ifra arbeidere på butikken.  Så det var den eneste måten å kunne dra på ferie på, barna og faren var med.  Det var æ som betalte for turene til oss alle.  Silje og Roy Sverre ble meget bereiste med tiden.  Når vi dro på tur slo det aldri feil når vi landet i ferie landet vårt så hadde æ tre barn, faren var blitt drita full.  Det var ikke alltid like enkelt med all bagasje og barna da, men æ fikk det til da.  Tenkte alltid det ble en bedre dag i morgen.  Var alltid opptimist.  Det første vi pleide å gjøre når vi ankom vårt ferie sted var å dra ute på shopping av bade utstyr som bøtter og spader, armringer og bade ring og store oppblåste dyr som di lekte med i vannet å kunne også ligge og sitte oppå.  Og vi var alltid ut om kveldene og spiste middag.  Roy Sverre pleide alltid å bestille mat ifra havets retter, han elsket å prøve det som nesten ikke finnes hjemme.  Barna og æ koste oss med soling og bading både i basseng og sjøen.  På sand stranden var det fast takst at vi bygde sand slott og borger, faren var med av og til men ikke når han var fylle syk eller drita full.  Vi var meget ofte med på forskjellig utflukter der nede også og barna fikk med seg mange gode minner hjem. Men en gang ved hjem reise endte det med katastrofe.  Faren oppførte seg så dårlig imot barna og mæ, han rett og slett plaget oss.  Fly vertinnen måtta flytte faren bakerst i flyet, men han ga seg ikke på det å kom mange ganger tilbake.  Når vi landet i Bergen stod politiet klart utpå rulle banen for  å arristere han. Så barna og æ kunne reise siste biten hjem til Kristiansund i ro og fred.  Vi måtta jo selvfølgelig kjøpe ny billett til han dagen etter,  så han også kom seg hjem etter arristasjonen.  Men jeg hadde da jo vært ute en vinter dag forut da så æ klarte mæ bra, men det var ofte æ drømte om at mitt familie liv skulle være annerledes.  Så er vi på en akkurat der å da i 2008.  Æ skriver melding til faren deres.  Dette på grunn av at æ fikk en trang til å gjøre det akkurat nå, og ønsket et svar.  Æ spurte faren om han måtta gjøre ondt i mot oss når barna var små eller gjorde.  Æ forklarte han at det var noe som hette måtta må og at æ skiver bok og at di som måtta må vil få betalt for det en gang i fremtiden.  Og at min bok handler om det onde og det gode.  Men æ fikk ingen svar tilbake og i dag forstår æ meget godt at han bare gjorde og gjorde.  Så hadde æ skrevet for mæ selv at æ måtta bli bygd opp psykisk sterk fordi til alt det onde æ skulle møte på fremover i tiden, fordi det blir tøffere og tøffere runder her æ ska fortelle om.  Og husk alt æ skriver om er sant. 

Nummer 27 

Barne faren og æ holdt ut med hverandre i 11 år, før far brøt ut i jule tider og flyttet ut eller rettere sagt dro for å feste før han skulle komme tilbake for å pakke sine ting.  Æ kjøpte mæ roser og satte på stua bordet og feiret for mæ sjøl.  Det var en seier for mæ at æ hadde blitt kvitt han.  Hadde jo selv prøvd noen ganger forut å flytte ifra han men hadde jo ikke lyktes helt med det.  Men når han gikk nå var det bare for mæ å stenge han ut av mitt liv.  Men æ ville fortsatt at han skulle ta sitt ansvar med å være pappa annen hver helg og en etter middag i uken, noe æ jobbet hardt med.  Han kom på arbeid til mæ en dag og ville ha nøklene hjemme fordi han skulle hjem å pakke sine saker.   Æ holdt på å få sjokk når æ kom hjem.  Han hadde tatt med seg vaskemaskinen, tven og andre tinger vi trengte til og med den nye stua salongen æ kjøpte uken før jul.  Så æ måtta invistere i alt nytt, men vi klarte oss.  Han flyttet til en hybel og startet å gå på maskin skolen. Han fikk også penger av mæ til sin første husleie, noe æ skulle få tilbake men det skjedde aldri.  Det skulle bli en hard kamp for at mine barn skulle få ha samvær med sin far.  Han fortalte barna våres at han hadde ikke råd til å ha dem fordi han levde på tomflasker, det var vel sant det da han drakk opp alle sine penger.  Når æ dro for å levere barna til han smelte han igjen døra i trynet på mæ, dette var meget ubehagelig og ondt både for barna og mæ, æ fikk ikke sagt hade til di en gang.  Så æ ga han beskjed om hvis han skulle ha di noe mere fikk han komme og hente di selv hjemme hos oss. Barna og æ ventet mange ganger på at han skulle komme men han kom aldri.  Det gjorde forferdelig ondt å se skuffelsen i ansiktet til mine barn der di ventet på si far som aldri dukket opp.  Unntatt noen få onsdagers ettermiddag der mamma leverte og henta dem til faren, men Silje begynte på dansing på onsdager å ville ikke unnvære det så æ spurte faren om vi kunne ha en annen etter middag men det lot seg ikke gjøre.  Slik ble det nesten helt til en dag han klarte å ta mine barn ifra mæ.  Faren hadde et varmt hjerte for Silje men Roy Sverre hadde han ikke så mye til overs for.  Roy Sverre var for svak for han.  Han var med oss en gang på fotball trening og han direkte hånte Roy Sverre for sine ferdigheter der.  Det svidde.  Æ sytes det var kjekt at Roy Sverre var med på fotball selv om han ikke var en av di beste der,men han kosa seg der. Han begynte også på karate, men der slo faren seg fullstendig vrang, hans sønn fikk ikke lov til å gå på noe slikt.  Så det måtta vi avbryte.  Helvetes fyren.  Da faren flytta ut hadde æ i forveien bestilt nytt hus lengre inni Omsundet der i det nye bygge feltet der mine to søstre bodde.  Et Ol hus som skulle stå ferdig utpå våren.  Så æ sa nå til faren at han nå kunne få lov til å kjøpe mæ ut av huset vårt, men det ville han ikke og ei heller at æ skulle få overtatt det.  Han prøvde heller å selge huset vårt til noen slektninger av hans svoger til spott pris men æ nektet å skrive under.  Båten våres som vi hadde kjøpt av morfar til 20 000 kroner solgte han til noen for bare 3000 kroner.  Kassa bilen min tok han også med seg og mer eller mindre ga den bort.

Nummer 28  

11 noveber 2008.  Det eneste æ kunna ha tenkt mæ var at vi var som andre lykkelige familier.  Som min søster Sola som er gift med broren til Ankret mitt.  Di samarbeider med barna og er glade i hverandre.  Noe ikke æ har fått opplevd.  Familie savner æ den dag i dag.  Men det er bare Silje, mamma og pappa, men vi bor hver for oss og æ bor da aleine.  Søstrene mine har æ ikke noe særlig kontakt med i dag, har vel ramla for langt ned på rangstigen for dem.  Og Sola har sagt til mæ at ho ikke kommer å besøker mæ så lenge æ bor i blokka.  Dette har Sola holdt hun har verken besøkt mæ der eller her hvor æ bor i 2014.  Men lykken ska komme til mæ også innen tre eller inntil ti år frem i tid går det i mæ.  Å det er at æ ska få tilbake Min Romio.  Så her sitter æ og venter og lengter etter kjærligheta mi da.  Å æ har måtta nesten gått med kyskets belte helt siden han dro herifra for tre år siden.  Han har bodd i Trondhjem i tre år nå og har hele tiden lovet å komme på besøk men har enno ikke dukket opp.  Men æ har da vært å besøkt han tre ganger siden i sommer og nå har han lovet å komme en helg før jul. Gleder mæ veldig til det.  Han dukka ikke opp.  

Nummer 29

12 november 2008.  Æ har skrevet et brev til Gyldendals forlag i håp om å kunne få gi ut boken Kampen for menneskeheta, som hele dette verk vil bli hetende og Skaperverket i mot frihet.  Æ sender dere begynnelsen av Kampen for Menneskeheta så dere kan få et lite innblikk i den og hav den handler om.  Dette var vel et godt stykke inn i Langveien.  Skriver brevet her i bare korte trekk. Verket vil stå ferdig høsten 2009, hvis dere tørr satse på dette og dere er behjelpelig med en skrivbent.  Isåfall må vi forhandle oss frem til en avtale.  Det æ kan love er at dere blir jordens største forlag og det rikeste.  Faktisk den beste butikk på jord.  Dette er boka alle vil lese.  Æ har kun lest to bøker i mitt liv og di to heter Ikke uten min datter og Tankene mine får du aldri. Men som sagt så vil æ nå utgi mine tanker og sannheten i rundt mitt liv.  Jeg har sendt dere Opprinnelsen før og har ikke fått den i retur.   Den brukte æ tre timer og tjue fem minutt på å skrive ned. Boka har æ lyst til å legge litt arbeid i og overhodet ingen utgivelse før æ er helt fornøyd.  Det ska ikke være hulrom eller tomrom i den så derfor må æ gå dypere inn enn hva dere får levert i dag.  Dette blir ikke den eneste boka æ ska skrive i fremtiden, mange kommer etter hvis æ gjør som æ ska i livet mitt fremover.  Min Romio er våres Fader Jord og er den onde.  Han ska få halve av alt æ eier fordi æ elsker han så høyt.  Og mange andre her ska også ha betalt for jobbene di har gjort å gjør her.  Fader Jord har ingen barn selv her i dette liv og han tror ei heller han kan få.  Så sånn er det å være Fader Jord.  Men han befrukta mæ den 10 oktober i 2005  den siste natta vi var sammens her i byen før han slutta med narkotika og dro ifra byen og begynte på arbeid.  Æ har gjort som æ skulla ska og lagt det befrukta egget i mæ på is som æ sier det og rett og slett stoppa opp vidre utviklinga til det ska det.  Å skulle æ ikke få min Romio tilbake setter æ barnet vårt aleine ned på jorda.  Men da må æ ha drette i min livsoppgave.  Alle mine tanker og oppdagelser di fire siste årene med ti årsverk i har æ nesten vært aleine om.  Men Min Romio har fått over ti tusen meldinger så han er litt informert.  Boken ska ut på heile jorda, innen fem år.  Dere får beskjed om hvilket land den ska ut i tur og orden.  Skrivbenten skulle æ ha boende hjemme hos mæ fordi her jobbet vi nesten døgnet rundt. Så snu dere rundt det kommer ikke flere sjanser.  Æ kan ta.  Men æ vil ha Min Romio som er min utvalgte selv om han ikke er tam en gang.  Fordi vi kan vi ska og vi ska fan mæ få det til å.  En dag ska vi vis menneskeheta at døde kommer tilbake likedan som di dro herifra.  Vi gjør det med øyene våres og noen hemmeligheter til.  Husk dere får bare et lite innblikk i verket.  Æ går for kjærlighets rus i alle hus på jorda rundt innen ti år.  Det umulige er mulig når vi begge to er tilbake her på jorden. Tenk ingen mere krig og narkotika og alle ska bli lykkelig.  Men vi kan ikke være lykkelige heile tia for da vet vi ikke å sette pris på det når vi er det.  Vi må alle stå på for å nå våres mål. Når Fader Jord og æ gifter oss gjør vi noe med hjernene til heile menneskeheta så di gjør som di ska for sin egen fremtid og finn den retten for seg selv og vi blir som skapt for hverandre.  KAN DERE TRO AT DETTE ER SANT ?  Æ veit. Med Hilsen Moder Jord.  Ps Det ska ikke tas noen bilder av oss enda.  Utlandene er farlige enno.  Akkurat nå i skrivende stund ligger æ supert godt til å ha ekteskap med Min Romio til neste sommer, men for å få til det må Bodil Narren og æ jobbe døgnet rundt i 14 dager nå.  Skan så skan sier æ bare.  Lykken for alle innen tre år.  Vi får se hvordan det går men æ gir mæ ikke før æ stuper. 

Nummer 30 

2008.  Æ kan se ut av mine skrifter der også på meldinger som æ hadde ført inn i boka at æ jobbet enormt jævlig mye nesten hele døgnet, men det kom ikke som noen overraskelse da æ stort sett har jobbet ekstremt mye i alle år ifra 2004 til 2014 hvor æ ble stein syk og ikke klarte å mestre stort.  Bodil var også meget mye med og jobbet i 2008 så si hver eneste dag.  Den store kjærligheten som var i sikte i 2008 var helt umulig og oppnå, da æ ikke bare skulle ta i mot en eksistens ondt men hele tre eksistenser med ild ondt.  Så siden min Paradiset kunne overhodet ikke åpnes før høsten 2014.  Hvor æ nå står å vipper, må skjerpe mæ.  På meldingene ifra Bodil i 2008 stod det blandt annet skan så skan.  Å mån så mån.  Dette betydde at hun var med å jobbet og ho skrev også at ho kom og hjalp mæ så æ fikk også gjort alle skaene mine og ho hadde et meget stort ønske for at æ skulle få Min Romio tilbake og ho sa at det ordner seg til slutt.  Ho hadde aldri før sitt Min Romio så lykkelig som ho så når han var sammens med mæ.  Han strålte ifra øre til øre og fortalte Bodil som den eneste og meget mulig den eneste gang han har betrodd seg om sin lidenskap til mæ.  Også i 2008 satte Skaperverket strenge krav til mæ angående mitt forbruk av anfetamin og røyke pauser og dette har hengt over mæ i nesten di alle år æ har jobbet med Skaperverk.  Det var noe som hette alltid bestandig røyk åtte stykker døgnet, bare mor og far hadde lov til å røyke i Unniverset men dette har æ nå gått bort ifra i 2014.  Her kreves det røyke slutt for alltid livet, aldri dø.  Bli yngre igjen.  Narkosjefen Fugelsnes hadde også begynt å få meldinger ifra mæ i 2008 og har møysommelig fått helvete enormt meget jævlig mange meldinger etter den tid, men æ tror æ allerede begynte i 2006 å sende han meldinger.  Og den dag i dag midten av oktober 2014 får han fortsatt meldinger, men dog ikke massivt lengre da og i går var æ å leverte inn Skaperverks telefon min til han, med cirka 20 000 meldinger på som han ska sikre.  I 2008 hadde æ skrevet 10300 og noe med meldinger til Min Romio og mest sansynligvis 10 meldinger på nesten hver eneste melding. Men desverre er nesten alt borte der, da mine telefoner ble stjelte av mine narkis kompiser.  Min Romio skrev til mæ her i 2008 om æ pleace kunne slutte å skrive meldinger til han fordi han var på jobb.  Når æ ikke fikk svar på spørsmål æ stilte skrev æ til han at æ ville slutte å sende meldinger til han.  Da ringte han å sa at det måtta æ ikke, æ kunne sende til hans andre telefon så leste han det da han kom hjem ifra jobb, det ble en liten bok på han nesten  hver eneste kveld det om Skaperverk unntatt når æ var i stor kamp imot all eksistens ondt.  Vet at han fulgte med enno i begynnelsen september 2014. Men her i 2014 får han nå kun et par meldinger i uka og di er kun av normal art om mitt hverdags liv av positiv art.  Æ har aldri før utdypet mæ om ondt før her i 2014 anbefaler alle å les den korte historien Sann historie 5 Vår aller aller første eksistens, der får dere et  lite innblikk i hva ondt er.     

Nummer 31 

Faren hentet flytte lasset sitt nyttårs helgen 1993 og æ var på arbeide når han tok med seg sin last.  Det var ingen flott syn som møtte mæ når æ kom hjem ifra arbeide, faren hadde tatt med seg det barna og æ trengte aller mest.  Tv, vaske maskina, den nye salongen og bordet som æ kjøpte like før jul og ellers ting vi trengte, æ måtta gå inn til ny innskaffelse øyeblikkelig.  Vår fellese båt tok han også med seg og solgte for spott pris 3000 kroner da den hadde en markeds pris på over 20 000 kroner og vår kassa bil ga han mer eller mindre bort.  Penger til sin første husleie fikk han også låne av mæ og lovte å betale den tilbake, noe som aldri skjedde.  Da han flyttet håpet æ på at faren og barna skulle få en skikkelig samværs ordning fordi æ ønsket at mine barn skulle ha en far.  Men dette skulle bli klin umulig.  Vi fikk en liten avtale på onsdags ettermiddag, noe helge avtaler ble det ikke fordi han sa han ville ikke at æ skulle ha noe fri ifra barna våres.  Den jævla avtalen på onsdagene ble et lite helvete.  Når æ dro for å levere de dro faren dem inn døra og smelte døra i ansiktet på mæ, æ fikk ikke en gang sagt hade til ungan.  Så dette klarte æ ikke, så æ ga beskjed om at han fikk hente di sjøl, men det skjedde ikke.  Så for at di i heletatt skulle ha noen samvær med sin far, så måtta mamma levere di til faren på di stakkars onsdagene det skulle vare.  Til barna fortalte faren at han ikke hadde råd til å ha di og at han levde på tomflasker.  Stemte vel det da han drakk opp sine penger.  Men så begynte Silje på danse skole og den eneste dagen i uka det kunne skje var onsdager.  Så æ spurte faren om vi kunne bytte samværs dag men det ble umulig for han og Silje ville ikke unnvære sin dansing så der stoppet opp alt samvær.  Barna og æ dro på ferie til Gran Canari i februar samme året.  Der skulle æ treffe en ny mann, en danske som hette Mikahel.  Dette skulle bli mitt nye helvete i fire år fremover i tid.  Han var en av verdens mest sykelige sjalue fyr.  Men blir man forelsket gjør man mye for kjærligheta for å få det til.  Men en ting ska dere vite han brydde seg om barna mine da, men det han gjorde imot mæ og en sjelden gang i mot barna var helt usmakelig.  Vi drev vårt forhold ved å reise frem og tilbake igjennom 3 år og vi brukte flere hundre tusen kroner på vårt samvær og sky høye telefon regninger.  Mikahel prøvde en liten periode å flytte hit opp men måtta vende tilbake til Danmark da det ble umulig for han å få jobb her.  Han var ekstrem æ kunne ikke besøke min familie en gang uten at han ble sjalu.  Og overhodet ikke snakke med noen mannfolk eller se på dem, selv om det var hans egen slekt eller min.  Kunne se han koke da og visste han eksploderte når vi ble aleine igjen.  Når han var på det værste snudde æ mæ imot mine barn og smilte til de så di kunne forstå at han var en idiot.  At faren til barna holdt på å drive mæ til vanvidd med å ikke stille oppfor barna når han hadde lovet det, gjorde barna våres så skuffet og mæ så ondt at æ måtta vekk.  Det ble til at æ solgte min butikk 10 april 1995 til en venn av mæ i Omsundet, Roger.  Æ gikk ut med et overskudd på 80 000 av salget.  Noe som kom godt med for mine og mæ for det vi skulle igjenom i fremtiden fremover.  Planen for at vi skulle flytte til Danmark hadde vi planlagt lenge før salget av butikken, men det skulle ikke skje før det ble høst fordi æ ønsket at barna skulle få starte på nytt skole år der.  Æ vissta innerst inni mæ at dette var galt men æ måtta vekk som sagt, fordi det føltes som æ ble kvalt av faren.  Så vekk måtta æ om det røyk eller føyk.    

Nummer 32 

Før faren flytta ifra oss hadde æ i lang tid forut planlagt å flytte ifra han og hadde bestilt mæ Ol hus og siden æ ikke hadde fått tatt av våres hus forut regnet æ med at faren ville overta dette.  Men dette slo da fullstendig feil.  Og æ fikk ei heller ikke overta det.  Han prøvde heller å selge det til spott pris til en slektning av sin svoger, men der streiket æ å nektet å skrive under.  Æ ble sittende med huset og måtta betale for det, samtidlig med at æ også måtta sørge for å betale lånene på Ol huset.  Så det ble til at barna og æ ble boende i gammel huset vårt.  Ol huset stod ferdig våren 1993 og æ ble nøyd til å leie det ut da faren nektet mæ å leie ut vårt felles hus.  Mamma var den første leie taker i Ol huset da ho nå valgte å flytte ifra pappa.  Men ho ble ikke her stort lengre enn en måneds tid før ho flytta tilbake til pappa igjen og æ måtta ha ny leie taker.  Men så uheldig som æ var så betalte han ikke sin husleie så æ måtta kaste han ut.  Neste leie taker ble æ heldig med, han gjorde som han skulle. 

 

Nummer 33 

Så var vi kommet til midt sommer 1995 og æ begynte å belage mæ på flytting.  Æ måtta leie ut huset mitt, som æ endelig hadde klart å få tatt over etter to år.  Ja det må æ jo bare tilføye faren var den som tok alt skatte fradrag på vårt hus til tross for at det var æ som betalte det. Æ måtta pakke unna alt vi ikke skulle ha med og låste det inn på et rom og huset måtta æ leie ut møbert.  Men på samme tidspunkt hadde faren gått til barnevernet og sagt at æ hadde omsorgs svikt for mine barn og at han ønsket å få ta over den daglige omsorg. Og at han nektet oss flytting til Danmark.  Så dette resulterte i at æ ble innkalt til barnevernet på noe få enkle møter, men hvor di ville komme til Danmark for å se om æ var skikket for jobben å ha mine barn.  Faren var et stort svin, han hadde knapt skiftet på en bleie og nesten aldri gitt di mat. Og nesten det eneste æ hadde gjort var hjemmet å stelt for mine barn var å gå på arbeid, det var kun nesten bare familie og barn, en sjelden gang omgang med mine tidliger venner ifra ungdoms tiden da på kaffe besøk.  Så dette måtta æ ta med mæ idet vi skulle flytte til Danmark.  Vi hadde pakket det som skulle til for flytting og leid oss henger for en uke som skulle leveres tilbake.  Vi hadde kjørt et godt stykke men fremdeles i Norge da Mikahel visste oss hvem som skulle bli herre idet vi skulle flytte inn i Danmark.  Allerede der skulle æ ha snudd, men å synk så langt ned på kne ville æ ikke over for min familie, så det bars til Danmark.  Mikahel hadde kjøpt et flott og fint hus i Fjenneslev en liten by utenfor Ringsted.  Nesten alle små bebygde tett steder i Danmark blir betegnet som en by.  Huset var stort pent og romslig og hadde en flott hage utenfor med en liten å.  Å er en liten bekk.  Dette var ikke det første møtet med Danmark for mine barn eller mæ vi hadde vært utallige ganger å besøkt Mikahels foreldre i en by som heter Kosør.  Så mine barn visste godt hva Danmark var.  Ungene begynte i skolen å det gikk etter forholdene greit, di begge fikk ordnet seg en kamerat og venninde og mine barn snakket dansk i sammens med danske barn og i skolen, men di fikk også norsk undervisning der. I Danmark pleide alle elvene å ha en liten sjokolade i sin mat pakke som di spiste i mat friminuttet og dette var til stor glede for Silje og Roy Sverre slikt var jo forbudt i Norge.  For å gjøre gleden enda større for mine barn fikk di lov å kjøpe seg en hunde valp, som Roy Sverre ble ekstremt glad i.  Hver dag etter skole tok han den med seg ut på plena og lekte med den og han hadde det jævlig moro med å lære valpen til å hoppe over åen.  Men en dag falt den nedi og åen var fylt med noen gress frø ifra naturen og hunden kom opp igjen og var helt inntullet i dette i hele sin pels så vi hadde et stor strev med å få den ren igjen.  Men æ ønsket at Silje og Roy Sverre skulle få bli med på noe koselig en og annen ettermiddagen å så Roy Sverre fikk begynne på Vit jolle seiling og Silje på riding.  Men disse to aktivitetene lå milvis unna så æ ble nøyd til å kjøre di.  Det er ganske vanlig at det er store avstander i Danmark til forskjellige ting, men flotte veier så det går rimelig flott fremover.  Begge to stortrivdes i sine aktiviter.  Det æ hadde gledet mæ aller mest til å flytte til Danmark var for all den gode maten som finnes i Danmark, da æ var meget glad i å lage mat og store festlige middager med alt tilbehør.  Det er en butikk kjede i Danmark som heter Bilka og der finnes det nesten alt, det var en fryd å dra dit å handle, men dog under tidspress ifra jævelen som var på arbeid, Mikahel.  Ja for hjemmet var min eneste plass for han, ja så sant æ ikke var ute for å tjene penger da, da gikk det.  For det andre som var stort med Danmark for mæ var di uttallige kremmer messene som var hver eneste helg landet rundt, hvor vi kunne leie vår egen stand plass å selge våres egne produkter.  Dette ga barna og mæ mye glede, når vi dro aleine.  Og vi kosa oss med ting vi lagde for vidre salg.    

Nummer 34  

Etter å ha flyttet til Danmark mistet æ også barne trygden den slags fantes ikke i Danmark, så det var også et strek i regninga.  Og faren begynte å kreve samvær med ungene etter flytting.  Han skulle ha di i høst ferien, men da den norske høst ferie, æ spurte  han om han ikke kunne vente til uken etter for da var det høst ferie i Danmark, men dette lot seg ikke gjøre han skulle ha di da.  Æ måtta ta di fri ifra skolen en uke, og fikk samtidlig beskjed ifra skolen at dette var den eneste uka di tillot barna for å få fri.  Barna og æ reiste hjem via tog og brukte et døgn på å komme hjem til Norge og Frei.  Faren skulle da plukke di opp, men selvfølgelig dukket han ikke opp.  Mamma dro å leverte di til han neste dag, mamma holdt på å få sjokk da han åpnet døra og han kun var iført en rosa tights, men var vel edru.  Kostnadene for samværet måtta æ bekoste, og æ selv returnerte tilbake til Danmark.  Ungene skulle komme hjem til mæ igjen via fly.  Vel hjemme i Danmark holdt æ på å skrive våres navn på post kassen og selvfølgelig skrev æ barnas etter navn på også da di bar sin fars navn.  Når Mikahael kom hjem ifra arbeid og fikk se post kassen holdt det på å klikke for han men han bet det i seg til kvelden.  Da vi to hadde kost oss med en del rødvin før det sprakk fullstendig for han.  Han mør banket mæ på alle plasser som ikke var synlig når man har klær på seg og samt rev løst alt hår i nedre del av mitt bakhode. Æ var blå ifra tå til tott.  Når han hadde fullført udåden ringte han sin mor og sa ho måtta hente han fordi hadde holdt på å få hjerte feilog at æ hadde vært ond med han sa han.  Di kom å plukket han opp og æ ble forlatt ene og alene helt forslått og hadde abselutt ingen å kontakte.  Det var da æ gjorde det, satte mæ i bilen og ville også kjøre hjem til hans foreldere æ klarte rett og slett ikke være aleine.  Som nesten alle dansker gjorde på den tiden så kjørte di bil alikevel om di hadde tatt noen gjenstander med øl eller vin, det samme gjorde æ denne kveld.  Men selvfølgelig endte dette med en katastrofe for mæ. Etter å ha kjørt neste fem mil og skulle ta av veien og inn til Kosør der hvor hans mor og far bor kom politiet med blå lys etter mæ.  Æ måtta parkere bilen og bli med di til blod prøve og deretter fikk æ mine bilnøkler og fører kort tilbake å sendt til Mikahels foreldres hjem plass.  Æ dro ned på politi stasjonen der  neste dag med følge av Mikahel og æ ønsket å anmelde han for det han hadde gjort imot mæ, men politi mannen der anbefalte mæ at æ ikke skulle gjøre det, så det ble så.  Æ fikk vite at æ ikke ville få beskjed før om tre uker om æ hadde mistet mitt fører kort, først da var blod prøven klar. Æ var ekstremt slapp og mye feber etter å bitt slått fordervet, blå merker over alt.  Æ lå å døste i sengen helt til barna kom hjem ifra ferie igjen.  Og enda var æ ikke blitt frisk.  Og holdt på å få maga sår av at æ muligens skulle bli fører kort løs, fordi det var æ jo fullstendig avhegig av her i Danmark ungene skulle jo kjøres i lange strekninger både hit og dit, kremmer messer også.  Men det nå hadde blitt høst ferie i Danmark var tiden inn for rettsak i Norge, for nå skulle faren som var alkis prøve å få foreldre retten for våres barn.  Mor og far til Mikahel skulle passe  Silje og Roy Sverre mens Mikahael og æ var i Norge.  Vi kjørte min bil Audien, fordi den måtta æ nå kvitte mæ med, på grunn av at æ hadde fått avslag på å få beholde den i Danmark uten og fortolle den.  Fortollingen kom på høyere enn bilens verdi.  Så med tungt hjerte måtta æ da avlevere den til vraking hjemme.  Akkurat dette året var det da høy vrak pris så æ fikk seks tusen kroner for den da, men bilen var verd mye mere enn det da.  Mikahel kjørte på vei hjem til Norge æ var fremdeles meget syk og mer eller mindre svimte av i bilen, iallefall døste æ av heile veien hjem til Norge.  Og i denne form måtta æ i rettsak for å beholde foreldre retten til mine barn.  Æ hadde jo da barne vernet på min side.  Hvis faren skulle vinne hadde han planer om at hans to søstre skulle passe våres barn, når han selv ikke kunne.  Den ene søstra bodde på Smøla så der var det ikke mulighet for barna å være da di skulle gå på skole i byen og den andre søstra hadde sagt til mæ at ho skulle skille seg nå når hennes datter hadde hatt konfirmasjon.  Men begge disse søstrene sa seg villig til å ha mine barn til tross for at di visste om farens store alkohol misbruk.  Men han tapte denne saken.  Etter retten skulle det fast settes samvær for faren og barna våres og dommeren ba faren om at han måtta notere ned på et ark hvor han hadde ønske om samvær med barna.  Men faren viste ingen intresse og min advokat sa at han måtta skrive ned noe, det var da faren ba min advokat skriv noe du.  Så det ble ingen samværs avtale.  Faren ga jamt fan i sine barn..  Alt han ønsket var å være ond imot mæ på grunn av at han ikke fikk mæ tilbake og at han ikke unnet mæ noe som helst fri ifra barna.  Og tenkte overhodet ikke på ungan våres.  Æ måtta sitte med lang armet genser i retten for at ikke mine blå merker skulle vises.  

Nummer 35 

Lykken med våres hunde valp skulle ikke vare lenge da Mikahael direkte mishandlet den.  Han sparket, slo den og ropte til den og nektet den adgang til stuen vår.  Alt dette var helt grusomt for barna og mæ å overvære.  Mikahael skulle ha fullstendig makt over hunden vår og den ble liv redd Mikahael.  Når den så Mikahael gikk den krommet med halen i mellom bein bort til han og pisset på hans sko.  For første gang i mitt liv måtta æ avskrive mæ et ansvar æ hadde tatt på mæ å få gitt bort hunden vidre.  Æ aventerte den i avisen og en gammel snill mann kom å hentet den, tror iallefall han var snill.  Men det viste seg at valpen hadde fått skrekken for mannfolk, fordi når han gikk bort til den gamle mannen så pisset den også på hans sko.  Men heldigvis oppdaget ikke mannen det.  Han spurte hvorfor vi ville ha den vekk og æ sa som sant var at mannen i huset ikke var snill med den.  Det ble en svært trist dag for barna og mæ og vi savnet den veldig lenge.  Æ mistet fører kortet for ett år og totusen femhudre kroner i bot.  Og bil løs som æ hadde blitt og ungan skulle på sine aktiviteter og store avstander til alt endte det opp med at æ kjøpte mæ en gammel bil til fem tusen kroner og ga fan i at æ var blitt fører kort løs.  Måtta jo det.  Mikahel som hadde det dyre huset å betale på gikk til det skrittet at han kjøpte seg også ny bil så han hadde nesten ikke råd til å kjøpe bensin, så det ble til at æ måtta ta alle andre utgifter.  Men han ga seg ikke med dette, for nå skulle huset pusses opp, selv om det ikke trengtes.  Han tok ytterlige opp 50 000 kroner med lån så nå hadde han ikke en eneste krone til overs.  Han leide en gammel mann naboen til foreldrene til å komme til oss for den oppussing som skulle skje, nye vinduer i stua og flis legging av bad, selv om det var fliser der ute ifra før.  Men å ha en mann i huset da han selv var på jobb bydde på problemer, ja Mikahel ble syk av det selv om hans foreldre også var til stede.  Det var helg  og nesten førti grader ute og æ disket opp med rakette grilling ute og æ var iført shorts og bikini overdel, da holdt det på å svartne for Mikahel fordi æ hadde kledd av mæ for den gamle mannen og han lagde et stort helvete for mæ og kalte mæ for en billig hore og burde skjemmes for at æ hadde vist min nakenhet.  Han var fan ikke rett.  Æ sa at han måtta begynne å gå til psykolog for sin store sjalusi og sa seg villig til det, men desverre møtte han ikke opp til den første time.  Det begynte å gå imot vinter måtta vel være en gang i november og det hadde blitt rå kalt der og graderen viste minus sytten grader da Mikahel fikk ett illebefinnende og kastet ut ungan og mæ uten ytter klær og idet han kastet oss ut så haglet alle våres sko etter oss og inn i hekken på ytter siden.  Hva skulle æ gjøre nå, det ble til at vi satte oss inn i bilen med varme apparatet på fullt, men dette ble ingen blivende sted.  Så det ble til at vi dro til Siljes venninde hvor æ tidligere hadde hilst på hennes foreldre.  Di ønsket oss velkommen inn og æ fortalte hva som hadde skjedd og faren i huset tok veien hjem til oss for å ta en prat med Mikahel.  Han ba han om å legge igjen nøkkel til han dro på arbeid neste dag så vi kunne komme oss inn da.  Vi fikk overnatte til denne familie.  På et tidligere tidspunkt søkte æ også hjelp på krise sentret i Ringsted, men der var det ikke tillatt med valp så der måtta vi dra ifra igjen.  Vi hadde også med oss barnas marsvin til Danmark han Pelle, som endte sine dager i en dyre butikk der da vi måtta flytte hjem til Norge igjen.  Mikahel kastet oss ut flere ganger så vi endte hos Siljes venninde, di var meget greie og snille folk.  Mikahel ville vise oss hvem som eide huset og han ønsket full herre dømme over oss alle.  En dag satt æ med gir staken i min hånd den hadde knekt rett av.  Det gikk vel rykter i den lille bygda om hvordan vi hadde det sammens med Mikahel, fordi det lokale verkstedet som fantes der sveiset på min gir stang gratis for mæ, di ville ikke ha betaling.   Sytten tusen av sine femti tusen brukte han til å kjøpe vaser for som vi måtta ha med oss på kremmer messer.  Det var både tungt og slitsomt.  Og æ advarte han før kjøpet at dette ville bli vanskelig å selge, men han var ikke til å stoppe.  Det ble jul og æ ønsket at barna skulle få feire den hjemme i Norge og vi alle dro til min søster Cilla.  Julaften ble et sant helvet for oss da Cilla hadde også bedt min søster Sola og hennes mann og barn.  Hennes mann har vært som en reserve pappa for Roy Sverre og æ likte han veldig godt og selvfølgelig pratet æ med han ved middags bordet på julaften.  Men ved dette ble Mikahel alvorlig syk han klikket fullstendig å laget et lite helvete før han tok taxi inn til byen og la seg inn på hotell.  Livet i Danmark ble for uholdbart og æ bestemte mæ for at vi skulle retunere hjem igjen.  Så vi flyttet hjem igjen februar 1996.  Men dette kostet selvfølgelig kroner også, æ måtta skippe hjem våres eiendeler med båt og det kostet sju tusen kroner.  Vel hjemme måtta vi bo hos morfar for æ måtta si opp  min leie taker så han flyttet ut av mitt ol hus.  Ungene ville helst bo i vårt gamle hus men nå ønsket æ å bo i samme byggefelt som mine søstre og mormor og morfar like ved.  Æ måtta søk om barne trygden på nytt og mors trygd og søkte samtidlig om noe livs opphold, for mine åtti tusen ifra salget av Langveien stor kiosk var gått med i dragsuget, men æ fikk ingen livs opphold men et lite lån som æ måtta betale tilbake.  Men æ følte mæ ikke ferdig med Danmark da æ syntes det var et flott land og kunne tenke mæ å bo i.  Æ kjøpte daglig aften posten og letet etter en kro som æ kunne drive på Jylland, den nordligste delen av Danmark, men slik ble det ikke.  Nå som æ var kommet hjem til Norge fikk æ enda et sjokk, ved prat med politiet fikk æ vite at siden æ nå var norsk statsborger igjen så mistet æ fører kortet mitt for to år.

Nummer 36 

Ol huset manglet veranda og æ måtta ha noe å holde på med.  Barna begynte på sin gamle skole igjen etter endt vinter ferie.  Matrialer til ny veranda hadde æ da den verandaen som blåste ned under orkanen i 1991 ute ved mitt andre hus, så det hentet æ, men dog på en meget møysommelig måte.  Æ hadde fortalt min famile at æ hadde mistet mitt fører kort så det var ingen bil å få lånt for henting av matrialet så det måtta æ sykle innover til Ol huset.  Æ jobbet ifra tidlig morgen til seien kvelder, en snekker som bodde over gata var helt forundret hvor fort verandaen kom opp og den var meget stor.  Brukte en ukes tid på den.  En dag pappa stod i telefonen og æ overhørte hans samtale fikk æ høre at restaurasjonen ombord i ferga var ledig og di trengte nye folk, da æ ropte til pappa at æ tar den æ.  Mamma og pappa tilbudte seg å passe barna mine når æ skulle på ferga.  Kiosken var misligholdt ombord ifra forrige eier så her måtta det bygges opp på nytt.  Som alltid før så var æ perfektsjonist når æ skulle drive butikk og ordnet diskene helt opp imot det praktfulle.  Og folk som kom ombord sa at der var som å komme opp i himmel riket når di så min delikate disk.  Æ jobbet ifra halv fem om morgen til halv ett om natta.  Ungene kom ombord og besøkte mæ.  Æ var ikke i land på tredve døgn.  Æ snudde om kiosken som holdt på å gå konkurs til en gull gruve på kort tid.  Så det ble meget givende å jobbe.  Det var jo våren æ startet opp og sommeren var en fantastisk tid å drive på da det var enormt med trafikk der.  Denne ruta gikk i mellom Tustna, Smøla og Hitra.  Men æ drev mæ selv alt for hardt.  Inne i kiosken hadde æ en mat heis ifra byssa som var kald og ut av den kom det en kald trekk dit æ stod å smurte maten og stekte sveler.  Denne trekken fikk æ midt i nakken, den satte sine smerter og spor.  Æ jobbet så mye at det føltes som æ gikk på gummi såler til slutt. Æ måtta begynn å gå til lege med forskjellige smerter æ hadde på dratt mæ.  På venstre side hadde æ smerter ifra hodet og helt ned til ankel, men det var ingen leger som fant ut hva det var. Om natten kunne æ ikke lengre ligge på venstre side på grunn av at det verket sånn.  Det var alltid før denne side æ brukte å ligge på.  Det skulle vise seg i etter tid at dette hadde med Skaperverket å gjøre min kropp i benstruktur var så fullt med bly som sprengte på.  Æ hadde lyst til å dele min kropp i to og avskille mæ med den.  Disse smertene satt i min kropp i sju år og æ skulle vente enda mere smerter i min kropp fremover i tid.      

Nummer 37 

Da er vi på en akkurat der å da i 2008.  Som i narko livet var det nesten alltid bestandig besøk hos mæ.  Akkurat denne dag var det tre stykker til mæ.  Æ satt og jobbet med skriving her og folket ønsket å få lese etter hvert som æ skrev.  Det var mye smelling med anfetamin, men æ måtta forholde mæ til en smell om dagen, di andre tok en fire fem.  I disse dager holdt æ også på med irette settelse av en av byens heftigeste anfetamin bruker, som igjen har fått mange titler frem til 2014, som Kjærlighets Dreperen, Prinsesse Stamboline, Ekteskaps pakteren og i dag min beste venninde.  Hun hadde snakket styggt om min avdøde sønn Roy Sverre og løgn om mæ.  Det ble mye meldings skrivinger frem og tilbake.  På den tiden levde hun meget urett liv og gjorde meget mye gale, så ho fikk passet sitt på skrevet.  Æ skulle bygges opp sykisk meget sterkt før æ havnet i byen i 2004 og frem til 2005 og vidre.  Før vi kom frem til 2006 hadde æ vært igjennom tre forhold til med tre grusomme samboere den ene værre enn den andre.  Og samt en knall hard runde med min rygg, der æ ikke visste om æ kunne gå igjen.  Før æ skulle møte det enorme helvete som skulle komme mæ i møte idet æ ankom byen i 2004.  Den sommeren på ferga var den fineste sommeren æ noen gang har opplevd, men desverre fikk æ ikke nyte den da.  Hadde to fridager ifra ferga og begge dagene overskyet. Utpå høsten i mot høst ferie tok æ en fri dag ifra ferga og utpå kvelden tok æ mæ en tur på pub og der traff æ Pål, og han skulle æ dele mitt liv med i tre år fremover i tid.  Den første dagen æ hadde han med hjem reagerte Roy Sverre med å kaste stein etter han.  Dette var det første æ noe gang hadde sett at Roy Sverre utførte noe galt i det han var kommet i ellev års alderen.  Den eneste gangen æ forut hadde sett han noen gang hadde utført noe ondt var da hans kammerat slo han lodd rett ned og han tok litt igjen.  Det var da Roy Sverre begynte å få problemer. Skulle om noen dager til syden med barna mine, æ hadde ordnet mæ med en avløser på ferga.  Noen år tidliger hadde æ kjøpt andel leilighet på Gran Canari på Porto Anfi et av Europas flotteste hotell.  Æ hadde lyst til at mine barn skulle få et flott ferie sted.  Æ hadde invitert med pappa med oss på ferie dette året, men nå hadde æ også truffet Pål nylig og inviterte også han med.  Vi fikk en fantastisk ferie.  Men Pål var ikke noe bra for mine barn og mæ.  Han hadde meget mye fokus på seg selv og litt mæ å lot barna mine komme i tredje rekke, bare han fikk det som han selv hadde lyst til.  Han var uføre trygdet og kom ifra et oppløst forhold ifra Freia, hvor han sa han satt i et uskiftet bo som han ventet på sin andel.  Så alt han hadde med seg i det han flyttet inn til mæ var kun et plastikk pose.  Men sannheten var at han ikke eide nåla i veggen.  Ved et av di første møtene med hans mor sa ho til mæ at æ måtta kvitte mæ med han før han ødelagde min familie.  Først seg selv og så seg selv.  Han var flink til å lage mat og tok æ del aktighet i det var han meget dominerende, alt skulle skje på hans måte, så der følte æ mæ uvel sammens med han.  Han var utrolig glad i mat og når maten var ferdig laget la han seg på sofan og spiste og spiste og så tv.  Di programmene han så intresserte verken barna eller mæ, så når mine barn ville se Hotel Cæsar sa han det var for dumt og satte på saion faksjon.   Han tok over hele hjemmet vårt da han var hjemme.  Han ble også med på jobb på ferga men selvfølgelig sa han at det var han som drev kiosken.  Han var og ble en lyst løgner og en stor skryte pave, noe æ aldri før hadde opplevd før i mitt liv.  Har jo alltid før kun vært sammens med ærlige folk som gjorde det di sa.  All min eiendom gikk han rundt å sa at det var hans.  Han var ikke med på noen felles utgifter annet til litt mat hvis han ikke var blakk.  Det på Freia var blank løgn der hadde han levd på en annen dame.  Når hans trygd kom dro han ut på byen på pub og ble ofte bort i flere dager og samt var mæ utro.  Kom æ ut eide han puben og var direkte ufin imot mæ, til og med nektet mæ å komme inn.  Æ kunne hør av andre at han satt ut å skrøt av hva han eide av min eiendom.  Han hadde selv to barn som æ ønsket at han hadde samvær med, men hans største sønn var meget preget av sin far da han overhodet ikke fikk lov til å ha egne meninger og måtta følge farens svar.  Han var nervøs av sin far. Året etter lot æ også hans barn få oppleve vårt ferie paradis.  Di fikk lov for moren å være med siden æ var med.  Silje og Roy Sverre måtta æ ta fri ifra skolen dette året da æ hadde fast uke på vårt ferie paradis.  Når faren fikk høre om dette kontakten han skolen og sa ifra at æ ikke fikk ta fri mine barn mere ifra skolen og læreren lyttet til det og æ måtta selge vårt ferie paradis til under halv pris, æ gjorde da ikke noe mere med det da ikke ungene lengre kunne være med. Æ ble ombord i ferga til vinteren men måtta da slutte på grunn av store smerter.  Siden æ traff Pål på høsten pendlet æ frem og tilbake.  Var oppe klokken halv fire om morgenen og hjem til kvelden ved åtte tia.  Han kjørte mæ frem og tilbake fordi han skulle ha bilen på dagtid, hvor han bare var ute og rallet.  Drakk han ikke opp sine penger kjøpte han båter som oppussings prosekt som æ måtta være med å kjøpe deler til, men når han havnet på byen igjen solgte han sine eiendeler og drakk det opp.  Det ble umulig for mæ å bli med han en tur ute på byen fordi han ble meget ufin i mot mæ.  Så en 17. mai ble æ igjen i byen til kvelden og kom ikke hjem før i halv tolv tia og han hadde kommet hjem en time tidligere.  Han var ild sint og ba mæ ha av mæ buksa mi så han kunne få kjenne om æ var våt i musa mi.  Æ lot det ikke skje.  Da æ av natur ikke er utro og holder mæ til den æ er sammens med, men når han ikke fikk kjenn stod han opp og slo mæ med et belte direkte pisket mæ.  Arbeids jern som æ var måtta æ ha noe å gjøre til tross for at æ var syk.  Så vi to begynte å steike mengder med sveler var oppe halv fem om morgene og laget det til, til taxi sjåførene, buss sjåførene, Hydrotek og noen kiosker.  Det var selv betjent så di som forsynte seg la penger i en kopp.  Vi spedde også på med rundtykker og smurte lefser og kunne ha en omsetting opptil sju hundre og femti kroner per dag.  Men så ustabil som Pål var, så jobbet æ ofte med dette aleine.  Når æ kom for å hente pengene mine hos taxi sjåførene var det tomt og heller lå en taxi regning nedi.  Pål hadde hentet pengene og drukket di opp å kjørt taxi.  Mange taxi sjåfører hengte seg opp i dette å syntes dette var meget grusomt.  Flere stoppet til mæ på veien og fortalte at no hadde Pål vært der igjen. Mannen som leide mitt andre hus hadde igjen begynt på bli ustabil med å betale husleien så æ sa til han enten fikk han flytte ut eller kjøpe huset.  Han valgte det siste.  Hus prisene i Norges land hadde steget med tjue prosent men her i Møre og Romsdal hadde det stått stille så æ fikk ikke noen pris stigning på det, men gikk da ut med et overskudd på hundre tusen kroner da.  Barna mine mislikte Pål.    

Nummer 38 

Vi hadde det flott i Ol huset, men det var litt trangt for oss, da barna ville ha sine egne rom og æ måtta ta i bruk boden som var et tilbygg på huset så Roy Sverre fikk et eget rom, men det var fortsatt lite.  Så æ var på utskikk etter ny bolig, da æ fant et paradis i Kvalvåg dalen.  Det var en fritids bolig med to hus, det ene med to leiligheter.  Omgjort til heil års bolig.  Det passet utmerket til barna og mæ.  En liten stue, soverom og et te kjøkken og i gangen et toalett og dusj.  Men selvfølgelig hadde vi alle måltider oppe i hoved huset.  Di var der stortsett når di sov eller hadde besøk.  Eiendommen var stor og hadde en enorm stor plen på 2,4 mål.  Det var en heldags jobb å klippe plen.  Det var en fantastisk stor platting der med ute peis, hvor vi hadde enormt mye glede av.  Grilling, soling og festligheter.  Pål var også med inn på lasset her, men det første han klarte nesten der innpå var å skjemme oss ut for hele bygda, ved å gå rassende ned heile dalen å skrike, rope og banne.  Så æ skjemtes sånn av han at æ valgte å gjøre det slutt.  Noe han ikke hadde lyst til da, da han hadde det så godt til mæ.  Det tok ikke lange stunden etterpå så fant æ en ny jævel til mann.  Di kalte han for Sinnataggen i byen og æ selv kaller han Lucifer her.  Den jævelen skulle æ holde ut med i fem år.  Han også flyttet inn med to tomme hender, og han var heller ikke med på noen felles utgifter annet enn litt til mat hvis han hadde penger.  Lucifer var fest mann og spell mann og kommer nok til å bli det resten av sitt liv.  Med fortsatt ingen stigning på hus prisene her solgte æ Ol huset med bare tredve tusen i overskudd, året etter solgte kjøper det vidre med over hundre tusen i overskudd.  Så æ var for tidlig ute med begge mine hus.  Lucifer var en stordrikker, og hadde også vært borti narkotika og var ondskapsfull.  Her i 2008 var æ enno ikke ferdig med han da han tok mitt hus til eie, ja ja min halv del da som ble umulig å skille ut ifra han.  Til barna mine sa han at det bare var hans hus og det trodde di på i lang tid, men dette huset var et vi hadde kjøpt sammens i Bolga som æ kommer tilbake på.  Lucifer jobbet som reisende instrumet rørlegger (ødelegger)  og var borte i fjorten dager og hjemme tolv dager.  Han var på en evig fest i det han dro på jobb og til store tider var det umulig å få tak i han.  Utro var han også.  Han drakk opp så si hele sin lønn, kom nesten alltid hjem blakk og hadde ikke penger før ny lønn kom inn men som han hadde tatt store forskudd på.  Slik gikk denne karusellen heile tia.  Han var ingen fars rolle for Roy Sverre eller Silje men heller stilte seg selv opp som en kammerat for di, noe Roy Sverre og Silje likte, men da satt han ingen grenser og lo med di hvis noen ugang hadde skjedd.  Silje fikk seg kanin der og ho ble med på kanin hopping og nede i dalen var det et ride senter så der også var hun med.  Roy Sverre hadde mere intresser for motorer, båt hadde han også og kjærest fikk han.  Lucifer hadde en gammel mor som var skrøpelig og som trengte hjelp ofte, når Lucifer var på fylla stilte æ opp for henne, men ho også var ondsinnet.  Ho tok pati med sin sønn når det var noe og kalte mæ for ondskapen sjøl.  Lucifer var ofte meget ofte innom sin mor og stjal penger for å finasere sitt rusmisbruk.  Det var grusomt å se på.  Æ har aldri før eller etter sett en slik mann som har oppført seg så dårlig til sin mor, direkte ufyselig til den gamle dama på over åtti år.  Lucifers datter gamle damas barne barn hadde også tendenser til å være ekstremt sygg i mot sin bestemor, det var penger di ville ha av ho, selv om di fikk mye så skulle di ha mere.  Æ begynte å jobbe litt på ferge igjen til tross for store smerter, men dog ansatt av Møre og Romsdals fylkes båter og var inn på Halsa fjorden, det var trettifem minutts kjøring inn dit med bil.  Måtta opp halv seks om morgen.  Men at æ var på jobb tok Lucifer ingen hensyn til.  Han var drita full om natta og spilte høy musikk, så æ dro ofte til jobb uten søvn.  Innimellom når æ kom hjem ifra jobb hadde han fått besøk av sin venn Kensly og det var full fest i stua.  Og med seg hadde Kensly en diger lang håret hund som røytet full hele huset, så det så ut som en svine sti når æ kom hjem.  Lucifer likte å lage seg spagetti i fylla, med et enormt mye tilgrising på benker og golv som han overhodet ikke vasket opp.  Det var bånd tvang, noe Kensly ikke brydde seg om til stor fortvilelser for mine naboer, så en dag æ kom hjem ifra jobb kom en ill sint nabo opp og sa til mæ at hvis ikke bikksa kom i band heretter så spikra han hunden opp på veggen.  Denne hunden har mang en gang blitt tauet inn av politiet og til slutt kom politiet og tok ifra Kensly retten til å ha hund og omplasserte den.  Med Kensly inn i bildet til Lucifer ble det enda et større mareritt å leve sammens med.  En kveld di to hadde tenkt seg på pub, skulle di to ha mine siste fem hundre kroner noe æ ikke ville gi ifra fordi æ trengte mat til ungan.  Roy Sverre fikk se hvor di jobbet med å få mine penger og ble ild sint på di.  Kensly tok tak i Roy Sverre og la han ned i golvet å satte seg oppån.  Di to mannfolkan der eier ingen moral.  Ved en senere anledning stjal di bilen min og min penge pung og dro på pub, med mitt visa kort.  Di var rusa og ingen fører kort.  Lucifer var grusom.  For første gang i mitt liv tok æ en sykemelding ifra ferga.Siden æ var syk i min kropp skulle æ få omskolering og fikk da sikkerhets kurs, avansert første hjelp og helikopter velt for Nordsjøen og plattform og båt.  Tenkte æ kunne makte å jobbe periodisk.  Den uken æ skulle være på sikkerhets kurs på Aukra lovet Lucifer mæ at han skulle være rolig og ingen festligheter så æ skulle få ro og fred på kurset, men dette overholdte han ikke.  Drita full heile uka og når æ fikk tak i han satt han i dusjen til sin eks som han hadde før mæ.  Æ dro hjem og pakket hans saker og kjørte di hjem til Kensly, nå var det nok.  Den dagen æ kom hjem etter endt kurs satt Lucifer i stua og gråt og han hadde kjøpt roser og baileys til mæ og ba på sine knær om godt vær, med litt motvilje så lot æ det skje.  Han hadde da brøtte seg inn hjem, knust vinduet på sove rommet.   

 

Nummer 39 

Æ søkte jobber hos mange caitrings selkaper i håp om å komme ut på plattform, æ hadde jo både ansinitet og fartstid ifra fergene, men desverre fikk æ ingen jobb da.  Hadde ikke livet med Lucifer vært grusomt før så ble det det iallefall nå.  Uten arbeid og mine barn begynte å bli store og ikke lengre så avhening av mæ, da æ nå kun hadde bare å stå opp om morgene å lage frokost og smør mat pakker og det vanlige, middag og så dro barna ut og æ ble sittende å vente på at æ skulle ut til kvelden å hente di hjem.  Dette ble alt forlite for mæ og æ følte mæ overflødig endte med at æ ble med litt på Lucifers festligheter, men æ klarte ikke å drikke mere enn en dag om gangen og ble syk i flere dager før æ igjen klarte å drikke igjen.  Men dette endte jo med en katastrofe, barnas far krevde foreldre retten og anmeldte mæ til barnevernet og ikke nok med det han fikk dratt med seg min familie også mamma, pappa, Sola og mannen, min søster Cilla ville ikke det.   Di forlangte at æ måtta innlegges for alkoholisme noe æ sa æ ikke ville men heller sluttet av mæ selv.  Di alle visste godt om farens rus problemer men di stod på hans side at han skulle ha Silje og Roy Sverre.  Så det ble bestemt på det barne verns møte at barna skulle flytte til sin far i to måneder i første omgang så skulle det bli nytt oppfølgings møte hvor æ kunne få mine barn tilbake hvis æ hadde sluttet å drikke.  Silje og Roy Sverre ville ikke flytte til sin far han hadde jo aldri før tatt ansvar for di, men måtta.  Det første Silje og Roy Sverre gjorde når di kom til sin far var å gå på loftet å hente fem liters dunken med hjemmebrent og tøm ut den.  Æ slutta å drikke på dagen den dagen mine barn ble ifra tatt mæ og ventet på møtet som skulle skje for å få di tilbake, men det møtet kom aldri, ingen andre enn æ meldte mæ opp for det, selv ikke barnevernet hadde notert ned den timen som var avtalt for det, så æ kom ingen vei med det.  Di tok barna mine uten å gi mæ en eneste sjanse æ som hadde hatt omsorgen for di hele livet.  Æ trøstet mæ selv med at det var på tide med at faren tok litt ansvar og at di kunne få komme til mæ når di ville.  Deres ene tante passet di i di fjorten dager faren var på sjøen, det var da godt for di for di var glade i sin tante.  Faren var ikke helt god med di og Roy Sverre fikk aldri oppnådd at han hadde en far for far var han en svekkling.  Så Roy Sverre mistrivdes.  

Nummer 40  

Det kommer bare i korte trekk her.  Lucifer var og ble grusom, sin evige festing.  Når æ hadde sovnet til kvelden stakk han meget ofte av og gjerne hjem til gamle damer og han stakk også av med min bil i fylla så æ måtta ut å leite den opp.  Æ fant ut om hvem han bedrev hor med på arbeid og konfronterte han med det det endte i at han knuste min hus telefon og mobil og smelte tallerkenen med lapskaus som æ hadde servert han rett forbi mitt hode og rett i veggen så lapskausen lå utover veggen og deretter sparke mæ i brøstet så æ knekte mange ribbein.  Ble syk i mange uker da.  Han sa til folk at æ hadde gått på hans fot.  Men idet barna mine var flyttet ut begynte Lucifer å dra med anfetamin hjem og prøvde å få mæ til å bruke også, men dette stod æ imot i lang tid inntil vi var en dag i byen og hadde vært på Rema 1000 og handlet mange poser med mat og gikk innom puben Molly for å ta en pils.  Da kom det en mann og solgte Lucifer anfetamin og di fikk mæ til å prøve.  Det var en lystig sak, æ selvfølgelig droppa det inn på do.  Det betyr at anfetaminen var pakket inn i et sigarett papir og æ svelgte det med vann.  Vi kom på puben i seks tia og vi ble di siste gjester som ble skysset ut om natten.  Når man tar anfetamin blir man våken og inntar nesten ikke veske eller mat.  For nybegynnere kan man bli våken i flere døgn av en smell.  Vi delte kun en øl etter inntak av anfetamin.  Anfetamin er også et sex dop å det virket meget mye på vårt sex liv, blir meget følsom og ekstremt utholdene.  Så ved den ene smellen var æ solgt, men dog da en enkel gang i måneden til å begynne med.  Når Lucifer ikke inntok noen rusmidler sov han for det meste og når han da endelig dro seg opp av sengen som kunne vare i flere dager kløv det ikke et ord ut av han.  Grusomt å sitte sammens med en som ikke svarer når man snakker til han.  Men så snart rusmidler var i hus var han i hundre med det samme det var som å skru opp en knapp.  Når Lucifer var på arbeid forlangte han at æ ikke skulle få dra ut på noen festligheter til tross for at han selv gjorde.  Han truet med å komme hjem med flyet hvis æ gikk ut eller dro til Arken og besøkte våres fellese venner.  Mitt liv stoppet opp utenom anfetamin.  Mor til Lucifer hadde enebolig på Innlandet, men hadde forlengst innsett at Lucifer ikke kunne ta over boligen da han ikke kunne ta ansvar for noe.  Selv jobbene sine fikk han sparken ifra, men på en furunderlig måte klarte han og ordne seg nye reise jobber.  Det var vel litt vanlig på den tiden at reisende festet mye når di var på jobb.  Moren solgte huset og flyttet til eldre leilighet med litt oppfølging, for huset fikk ho 1,3 millioner for så nå skulle det bli litt penger på Lucifer.  Æ som hjalp til å flytte og vasket ned huset fikk knapt en krone.  Lucifer fikk i første omgang tohundre tusen kroner og han begynte å feste det opp.  Æ spurte han om vi ikke skulle ta oss en liten syden tur, men det ville han ikke, men i derimot tok han kontakt med Kensly og di dro på en tre dagers tur til Kjøpenhavn og brente av trettifem tusen kroner.  En syden tur ville maks ha kostet tjue tusen kroner.   Så der følte æ mæ dypt såret.  Men etter dette krevde æ at Lucifer fikk betale inn hundre tusen kroner på huset så han ikke festet opp alt og dette fikk han da gjort og det var første gang han ble med på noen utgifter sammens med mæ. Men det var det dummeste æ noe gang hadde gjort for nå hadde han fått en fot innom min eiendom.  Ensomheten i Kvalvåg dalen kom etter at barna mine var flyttet ut så æ stilte husene ut for salg for å se om æ kunne få en ny bo plass.  Det kom inn et bud, men æ syntes det var for lavt, men det var lang svar frist på det så æ gjorde ingenting med det da budet kom.  Æ begynte å lete etter ny bopel.  Men ved nyttårs dag i 2000 ringte di ifra arbeidskontoret om jobb ombord i en tank båt som æ måtta svare på sekundet fordi æ måtta øyeblikkelig komme om bord da heile båten stod på trynet innenfor forpleining.  Den som hadde stått ombord før mæ hadde blitt alvorlig syk og hadde gjort et forsøk på selv mord.  Fyllsyk som æ var etter nyttårs feiringen gikk æ ombord til et kaos.  Abselutt alt tøy ombord var skittent, heile vaskerommet var fylt, og ny besettning skulle komme ombord, så her ble det ekstremt mye arbeide å ta igjen.  Æ kom ombord klokken elleve, og ti lugarer skulle stå ferdig stelt til klokken ti om kvelden med nye seng klær, hånduker og vasket og støvsuget.  Det tok flere dager å komme etter det vaske rommet fordi æ også var messepie og var med på alle måltidene der pluss oppvask.  Etter hvert tok æ overtid ombord over di tolv timers dag som var ombord.  På fjorten dager hadde æ tjuefire timer overtid, men da fikk æ vite at tjue timer overtid var inkludert i lønnen, så dette var æ ikke informert om på forhånd.  Og en annen ting som æ ikke var vant til ifra før var at offiserer skulle ha spesial behandlig og det var ikke bare for en forpleinings assistent å slå av en prat med en offiser, der måtta man vente til man ble tilsnakket.  Dette syntes æ ikke noe om.  Og det meninge mannskap var i klikker, så det var ikke så veldig trivelig ombord men æ hadde da bare et vikiar på tre uker da så det gikk sin gang.  Men dette hadde vært min drøm om seiling med stor båt siden før æ fylte atten år. En dag fikk æ se i avisen et hus som lå ut som lå i Bolga til salgs.  Det var bare en liten skog i mellom der mine barn bodde.  Det var gammelt da, men nytt tak, fine vinduer, nymalt og fantastisk utsikt til sjøen, så det ble til at æ la inn bud på det.

Nummer 41 

Det er den 29 oktober 2014, for den som leser her har æ ikke vært i det store skrive moduset den siste tiden, men har strikket en del så æ ligger innenfor grensen på 10 til 11 års eksamens tid.  Veien hit kan være tung å gå, men går ganske greit når æ først kommer i gang.  Men det er en del store ting som blir glemt av så æ lure på om æ ikke ska skrive noen stikk ord på veien og så æ kan fylle det inn på et senere tidspunkt, for ting dukker opp i min skalle glemt av ved senere anledninger.  Kjent manns kurs og avansert første hjelp.  Så er vi på en akkurat der å da i 2008 det er ska tidlig om morgenen klokka er bare seks og æ er i fullt arbeid med skriving da æ hører på radioen at di sier at heroin kansje ska bli resept belagt.  Skjer det og æ avslutter med anfetamin vil alt narko salg ta slutt til år 2014.  Men æ ser at æ skriver at det er vanskeliger å slutte med røyke og det kan æ bekrefte her i 2014 at det er.  Holder på med en røyke slutt nå.  Det er lett å falle tilbake på røyken da man har løst på det mange, mange ganger om dagen.  Men klarer æ røyke slutten starter alltid livet opp til julen 2014.  

Nummer 42 

Mitt bud på huset i Bolga ble godkjent, men di som hadde lagt inn bud på mitt hus i Kvalvåg dalen sa at det ikke gjalds lengre så der stod æ i beita.  Banken villa ikke lengre at æ skulle stå med to hus.  Men di som hadde lagt inn bud på Kvalvåg dalen overholdte budet alikevel noe æ fikk beskjed om når skjøtet skulle skrives under.  Men i desparasjon for å få det ønskede huset i Bolga ville Lucifer også bli med på kjøpet, men han var på jobb, så mora kom i banken å skulle føre inn di kronene æ manglet på kjøpet, tror det var 180 000 kroner.  Men når æ fikk bekjed om at di ville kjøpe i Kvalvåg dalen sa æ til moren at æ ikke trengte deres hjelp lengre, men dette ville di ikke høre på, så æ måtta ta med mæ Lucifer på kjøpet.  Æ måtta sende papirene på jobb til han så han fikk skrive under di også blant annet skjøtet.  Det ble mæ som måtta stå for all flytting, ja bortsett ifra pianoet til Lucifer og vaske maskinen.  Hadde sytten hengre med last av di grind hengerene som man fikk leid på Shell stasjonene, noen hengere med ved da.  Og all innflytting og plassering av alt tok æ mæ av, Lucifer gjorde ikke en dritt unntatt pianoet og vaskemaskina.  Ned vasking av Kvalvåg dalen leide æ pie 378 og hennes mann til å gjøre. Lucifer kom som vanlig hjem ifra jobb drita full, men denne gang ill sint og han dundret knyt nevene flere ganger i veggen i stua og poengterte at dette var hans hus.  Til tross for at det ble mæ som betalte husleie og strøm i et år fremover i tid inntil æ krevde at han måtta sette inn to tusen kroner til mæ per månede så æ hadde iallefall dekkning til strømmen.  Hvordan æ klarte alle utgifter finaserte æ med å jobbe på hjemme basis.  Æ var enormt kreativ på den tiden, laget, drops, såper og en hel masse ut ifra naturen som for eksempel å male på en rek fjøl og ha på termometer og meget mye mere som æ dro ut og solgte på messer og på sentre hvor æ leide mæ inn.  Æ hadde også sykemeldings penger på denne tid.  Til tross for at æ var meget syk i min rygg og skulder så hadde æ ikke gitt opp min arbeids evne enda og dro til arbeids kontoret og spurte etter jobb i Nordsjøen, men det fantes ikke sa di.  Æ tvang di til å se på datan om det kunne finnes noe og da fant di en cleaner jobb i Nordsjøen, men den kan du ikke ta alikevel fordi du har jo ikke kursene som ska til sa di.  Men arbeids kontoret hadde ikke spurt mæ om hvilke kurs æ hadde og æ fortalte di at æ hadde alle kurs som krevdes, så di ble nøyd til å kontakte selskapet som skulle ha arbeids hjelp og æ fikk jobben.  Æ dro til min fast lege og fikk smerte stillende paragin forte som æ skulle levere inn til medicen om bord plattformen, men medicen sa til mæ at dette klarte æ å styre selv.  Det var hardt arbeid ombord, høytrykk spylig ifra morgen til kveld tolv timers skift.  Men det var ti minutts pause hver time og pauser var ikke æ vant med ifra mitt tidligere liv, så dette ble nesten for meget.  Men di jævlene til mannfolk æ jobbet sammens med, prøvde å snike seg unna og forlenge pausene så æ måtta kjefte di opp og sett di arbeid.  Men så syk som æ var og hadde enorme smerter sov æ ikke ombord på ti døgn.  Så når æ kom i land prøvde æ å få sove tabbeletter av min lege men det fikk æ ikke.  Sjefen for cleaningen på plattformen skrøt så jævlig av jobbene vi hadde utført og sa at det aldri før hadde sett så reint ut der før, så det tok ikke lange stunden etter æ kom hjem igjen før di ringte og ville ha mæ ut igjen, men æ måtta takke nei fordi æ var blitt enda værre i min kropp.  Æ gikk og gikk til lege men mine leger på Rensvik fant ikke ut hva som feilete mæ og sa at æ hadde ikke nok smerter til Mylagi.  Men di ga mæ enorme medisiner for smerte stillende, men æ tok di kun for smerter og ikke for rus, merket æ at æ ble en smule ruset av di unnlot æ å ta på en liten stund igjen.  Når barna mine flyttet ifra mæ forbante Roy Sverre seg på at han skulle flytte tilbake til mæ om et halvt år da han hadde blitt gammel nok selv til å få lov til å bestemme selv om hvem av foreldrene han ville bo hos.  For at det skulle skje måtta æ bygge golv og vegger nede i kjelleren som bare bestod av mur og laget en flott kjeller stue til Roy Sverre som bestod av to rom med åpen ølsning det ble riktiktig så fint der nede, det var i furu panel på veggene , og æ fikk gjort alt på ca fjorten dager, men di sitte grepene hadde æ så voldsomme smerter at æ bare så vidt klarte å spikre inn en spiker.  Selv all matrial æ bestilte måtta æ bære inn selv, Lucifer satt i stua og lettet ikke en finger for å prøve å hjelpe til med noe.  Vel ferdigstilt og innflyttings klart for Roy Sverre klikket Lucifer og han dro også med sin mor i angrep i mot mæ, her skulle det ingen barn flyttes inn.  Det var ikke medregnet idet vi flyttet inn i det nye huset sa Lucifer og moren, til tross for at han visste at Roy Sverre hele tiden hadde planer om å flytte tilbake.  Men æ lot Roy Sverre flytte inn.  Men som det arbeids jern æ var måtta æ fortsatt jobbe og måtta gjøre det med å være min egen herre.  æ var ektremt kreativ og nå fikk æ lyst til å åpne hobby butikk i byen, ja for noe måtta æ drive med, hadde jo ikke lyst å følge i Lucifers fotspor, det var enda bare nok med en fest for mæ.  Æ jobbet med å lage ting så mine hender ble helt nummende, æ hadde i hele mitt syndige liv jobbet ekstremt jævlig mye med det æ holdt på med og ga mæ sjelden før at alt var helt perfekt, så her ble det masse produktsering og samt nyskapelser til en hver tid fordi æ ønsket ny skapninger også heile tiden.  På lasset til åpning av butikk og forut hadde æ tatt kontakt med to slitere i byen å ønsket å hjelpe di  litt opp og frem.  En heroinist og en alkoholiker.  Æ viste di hvordan di laget ting og æ dro di med ut i naturen og fant ting som vi kunne lage med.  Og di skulle få sitt salgs sted og noen vakter i Hobby bua som butikken ble kalt. 

Nummer 43

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

29.04 | 20:17

Hi,can you confirm my payment and let me know when I can expect my order to arrive,
Thank you, Elisabeth Sjøli (order #15) 27.4.2020 paid 71kr to 3910.66.20494

...
13.12 | 11:52

GOD DAG olkens NO SKJER DET 🌻👼🌻 Å I DEN FORBINNELSE HAR Æ LAGET SMÅ GLYSERIN SÅPE BARN MED DUFT AV EPLE SOM Æ VIL SELGE TIL KUN KRONER 10,- I NOEN DAGER 🌻👼

...
13.12 | 04:40

DENNE VAKRE BABYEN SOM ER AVBILDET OVER HER ER MITT SISTE PRODUKT MED GLYSERIN SÅPE Å DEN DUFTER EPLE 👼👼👼 DEN KAN NÅ KJØPES FOR 35 KRONER ✌🏻I NETT BUTIKKEN.

...
24.02 | 22:01
Sann historie 4 har mottatt 1
Du liker denne siden